Et Nationaltheater med kun én hovedscene er ferdig som internasjonal kulturinstitusjon

Diskusjonen må handle om hvor og hva Nationaltheatret skal være etter at vi har pusset opp, mener Thorbjørn Harr. Bildet er tatt i 2011. Foto: Anette Karlsen

Et Nationaltheater med kun én hovedscene er ferdig som internasjonal kulturinstitusjon.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Bør Norge bruke penger på Nationaltheatret? Er det riktig av oss som nasjon å bevare og drifte en institusjon som skal utvikle norsk scenekunst og gi publikum teateropplevelser på et høyt internasjonalt nivå?

Man kan argumentere for at svaret er nei. Rundt i landet finnes det flust av kulturhus og private aktører som fortsatt vil drive med teater. Men hvis svaret er ja, hvis vi som kulturnasjon ønsker oss en spydspiss innenfor den kunstarten som har gitt Norge alt fra Henrik Ibsen til Jon Fosse – fjorårets vinner av Nobelprisen i litteratur, så har det en del konsekvenser man ikke bare kan lukke øynene for.

Hopper bukk over viktig dilemma

De siste ukers debatt i Aftenposten, inkludert avisens egen leder forrige lørdag (20. april), hopper nemlig beleilig bukk over et viktig dilemma i diskusjonen om Nationaltheatrets fremtid.

Det er følgende: I dag huser bygningen Nationaltheatret tre scener. Én hovedscene og to mindre scener. Når Statsbygg en dag skal pusse opp dette ærverdige bygget, så vil Nationaltheatret miste to av tre scener. Vi vil kun sitte igjen med hovedscenen.

Dette skjer fordi Statsbygg trenger plass til alt som kreves av ny universell utforming, heiser, luftekanaler, flere toaletter og så videre. Det skyldes også at man ønsker å gjøre om den 125 år gamle hovedscenen til en scene for moderne, banebrytende teaterproduksjon.

Som ethvert landslag – for å låne ord fra et område der Norge er villig til å satse penger – så trenger også vi arenaer der vi kan utvikle oss, rekruttere og eksperimentere for å opprettholde et høyt internasjonalt nivå. Derfor blir diskusjonen om hvor eventuelle midlertidige erstatningsscener skal plasseres, som Aftenposten argumenterer for skal ligge i randsonen av hovedstaden, ikke den viktige.

Oslo trenger kultur i hele byen

Diskusjonen må handle om hvor og hva Nationaltheatret skal være etter at vi har pusset opp. Med andre ord: Hva vil vi institusjonen Nationaltheatret skal være i et nytt hundreårsperspektiv? «That’s the question», som vi pleier å si på teateret.

Vi vil selvfølgelig også svært gjerne sette i gang å pusse opp vårt ærverdige teaterhus. Det haster, men før vi gjør det må det finnes et tydelig svar på følgende spørsmål:

Skal Nationaltheatret ende opp med én enkelt scene som vil fungere som et slags teatermuseum til minne om en tid da kulturell nasjonsbygging ble tatt på alvor, og ellers kun ha scener spredt ut som satellitter utenfor bykjernen? Eller skal det fortsette å være et kraftsentrum for utviklingen av norsk kulturliv i sentrum av landets hovedstad?

At vi er samlokalisert, er essensielt for oss som lager teater. For teater er lagsport. Det er analogt, det er gammeldags, og der ligger vår styrke. Så for å bli virkelig gode, må vi være sammen. Vi må se og daglig utfordres av hverandres arbeid. En slik samlokalisering har også en betydelig økonomisk gevinst som må med i beregningen.

Men hvorfor må Nationaltheatret være i sentrum?

Vi er ikke imot teater på Løren. Vi brukte store summer på å sette opp én teaterproduksjon på det nedlagte Økernsentret. Det gjorde vi fordi vi syntes det var viktig. Vi har spilt teater på Torshov siden 1970-tallet. Oslo trenger kultur over hele byen.

Hele nasjonens teater

Men Nationaltheatret er ikke Oslos teater. Det heter Oslo Nye. Nationaltheatret er hele nasjonens teater. Og det er ikke uten grunn at et av Norges største knutepunkt for offentlig transport heter nettopp – Nationaltheatret. Vår kulturarena ble plassert i aksen mellom Stortinget, Universitetet og Slottet. Plasseringen har en historisk verdi for oss som nasjon. En kjerne vi alle deler.

Derfor er løsningen med å flytte de to scenene vi mister inn i et allerede tomt Nasjonalgalleri, og et bygg under bakken på Tullinløkka, en fantastisk idé. Og den er gjennomførbar.

Det vil alltid komme reaksjoner på endringer i bybildet. Men én ting må det gå an å være enige om. Å bevare Tullinløkka som den halvveis parkeringsplassen den er i dag – det er ingen god idé for de neste hundre år. Med teaterets planer vil det faktisk bli mer park og byliv på Tullinløkka enn i dag. Og i tillegg et kraftsentrum for hele landets kulturliv.

Kommer til å koste

Til syvende og sist blir det et kostnadsspørsmål etter at Statsbygg og Kulturdepartementet har sagt sitt. Men dette vet vi: Et Nationaltheater med kun én hovedscene er ferdig som internasjonal kulturinstitusjon. Skal vi opprettholde et Nationaltheater på dagens nivå, må det bygges to nye permanente mindre scener et sted. Det kommer til å koste, uansett hvor det blir liggende.

Hvis Statsbyggs totale beregninger kommer frem til at det i et samfunns- og hundreårsperspektiv, er bedre å fylle et tomt Nasjonalgalleri og bygge under bakken på Tullinløkka – i stedet for å bygge helt nytt et annet sted i randsonen av Oslo – er det ingen tvil om at fra et faglig standpunkt, er samlokaliseringen av Nationaltheatret i sentrum det absolutt beste.

Både for kunsten og for publikum. Om man altså ønsker at Norge skal ha et virkelig Nationaltheater.