Et norsk hus i knas

1 hour ago 1

Det er vanskelig å overdrive hvor oppsiktsvekkende det er at Thorbjørn Jagland nå etterforskes for grov korrupsjon.

Det er blitt sagt til det kjedsommelige i disse dramatiske Epstein-tider, men faktum står fast: Jagland er den mest meritterte politikeren i moderne norsk historie.

Han har vært AUF-leder, Ap-sekretær, partileder, statsminister, utenriksminister, stortingspresident, leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet.

Likevel har han, til tross for en nesten absurd imponerende CV, ikke alltid blitt tatt på alvor.

Kanskje med ett unntak: Jeffrey Epstein. Sexovergriperen og mangemilliardæren tok Jagland på største alvor – og trakk ham inn i det nettverket som nå er blottlagt i all sin gru.

Et nettverk som har fått politiske ringvirkninger helt til topps. I Storbritannia er det fortsatt en reell risiko for regjeringskrise som følge av det giftige Epstein-materialet.

Her hjemme har avsløringene utløst et slags metoo-øyeblikk for utenrikstjenesten. Nå skal den granskes både av en uavhengig kommisjon og av Stortingets kontrollkomité. Det er som om det er stukket hull på en byll.

Det politiske Norge er rystet. Og vi velgere vet knapt hva vi skal tro.

Midt i dette står Thorbjørn Jagland.

Arbeiderklassegutten fra Lier som steg til topps i det sosialdemokratiske hierarkiet – og avsluttet karrieren som generalsekretær i Europarådet, med herskapshus og privatsjåfør i Strasbourg.

Ministerkomiteen i Europarådet – opprettet i 1949, bestående av 46 europeiske medlemsland og uten tilknytning til EU – har nå enstemmig opphevet Jaglands diplomatiske immunitet.

Etter initiativ fra den norske Ap-regjeringen.

Dermed mister han beskyttelsen mot etterforskning og eventuell straff – dersom han skulle bli funnet skyldig i grov korrupsjon, som han foreløpig er mistenkt for av Økokrim.

Aldri før har en toppsjef i Europarådet fått sin immunitet opphevet.

Alt ved denne saken er historisk. Nesten surrealistisk.

Gjennom sin advokat avviser Jagland at han har begått noe straffbart i løpet av sine ti år som generalsekretær. Inntil videre er han selvsagt å anse som uskyldig.

Han har knapt uttalt seg offentlig om de siste Epstein-avsløringene, heller ikke gjennom sine representanter.

Uten å foregripe Økokrims konklusjoner tyder likevel korrespondansen mellom Epstein og Jagland på et nært og fortrolig forhold, preget av det sosialdemokratiet gjerne kaller en kameratslig tone.

Stikk i strid med det han selv gjentatte ganger har hevdet.

Thorbjørn Jaglands korte og nokså viltre periode som statsminister (1996–1997) var preget av storslåtte metaforer – han skulle bygge intet mindre enn Det Norske Hus – politiske skandaler og en avslutning som har satt varige spor i det politiske språket.

36,9 ble tallet som beseglet hans skjebne. Fikk ikke Ap dette resultatet i valget i 1997, lovet han å gå av.

Det fikk partiet ikke. Aldri før eller siden har Ap frivillig gitt fra seg makten på den måten.

Avgangen forsterket maktkampen mellom Jagland og kretsen rundt Jens Stoltenberg.

I februar 2000 trakk Jagland seg som statsministerkandidat. En måned senere ble Stoltenberg statsminister – og Jagland utenriksminister. I 2002 ga han også fra seg partiledervervet.

Da Stoltenberg dannet rødgrønn regjering i 2005, var Jagland ute av statsrådsdansen. I stedet ble han stortingspresident – formelt nummer to etter kongen.

I 2009 forlot han norsk politikk for Strasbourg og Europarådet. Samtidig gikk han inn i Nobelkomiteen og ble valgt til leder. Det manglet ikke på oppsiktsvekkende tildelinger.

Allerede første året gikk fredsprisen til USAs sylferske president Barack Obama. Det ble hevdet at den som ble mest overrasket, var presidenten selv.

Slik kunne vi fortsatt.

Jagland er utvilsomt en av de mest betrodde tillitsmennene i vår nære historie. Likevel er det noe ved karrieren som skurrer. Ville partiet bli kvitt ham? Ble han, så å si, sparket oppover? Og hva sier det i så fall om maktmekanismene i norsk politikk?

Internt i Ap var flere tunge aktører skeptiske til å gi ham stadig nye verv. Da han overtok Nobelkomiteen, skal protestene ha vært høylytte.

Kanskje var heller ikke jobben som generalsekretær i Europarådet så høythengende som Jagland selv ga inntrykk av.

Muligens var dette en retrettstilling – ikke ulik den tidligere Ap-leder Reiulf Steen fikk som ambassadør i Chile.

Like fullt: Jagland kunne aldri nådd så langt uten særegne egenskaper. Han kan være klønete og pompøs, og har ofte spilt forurettet når det stormer. Men han har alltid visst hva som skal til for å skaffe seg makt og innflytelse.

Det er umulig ikke å la seg imponere av den nærmest eventyrlige karrieren.

Nå kan den ende i ruiner.

Eller for å si det på jaglandsk: Det norske hus er gått i knas.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article