Et ufullstendig regnestykke

KOMMENTAR: Å regne på samfunnsverdien av verneplikt og pliktår er en nærmest umulig oppgave.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum forlater kystvaktskipet KV Bjørnøya som ligger til kai i Oslo etter fremleggelsen av langtidsplanen for Forsvaret, der det ble klart at antall vernepliktige skal økes. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Finansdepartementet har beregnet kostnadene ved et obligatorisk pliktår for alle 19-åringer, kunne vi lese denne uken.

Beregningene inkluderer direkte kostnader for Forsvaret (11,5 milliarder kroner), tapt verdiskaping (28 milliarder kroner) og tapte skatteinntekter (over 11 milliarder kroner).

Til sammen 40 milliarder kroner, var departementets byråkraters konklusjon.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) var kjapt ute og mente at tiltaket kan utgjøre en betydelig utfordring for bærekraften i statsfinansene.

Men er dette virkelig et troverdig regnestykke?

Erfaring

Når det gjelder kostnadene for Forsvaret, burde vel dette gå rett inn i regjeringens egen strategi om å styrke Forsvaret. Så hvorfor dette skulle telle negativt, er ikke lett å forstå.

For også Vedum sier at han ønsker å styrke forsvarsevnen og øke antall vernepliktige.

Når det gjelder tapt verdiskaping og tapte skatteinntekter, er dette i grunnen tall tatt litt ut av luften. Det er så mye i dette regnestykket som ikke er tatt med.

Som for eksempel at effekten av at ungdom får kompetanse og erfaring de ellers ikke ville fått, kan ha en samfunnsverdi. Og at dette også kan ha andre potensielle relevante samfunnsøkonomiske gevinster.

Legger man inn de faktorene man selv ønsker, får man også de svarene man ønsker. Som jo ofte er en vanlig øvelse i det offentlige i dag. De konklusjonene man ikke ønsker, legger man i skuffen.

Tallene som mangler

9,2 prosent av gutter og 9,7 prosent av jenter i alderen 15 til 29 år står utenfor arbeid, utdanning og opplæring, viser tall fra Statistisk sentralbyrå fra mars.

Ifølge Nav står over 70.000 ungdommer utenfor skole, jobb eller trygdeytelser. Dette er altså ikke ungdommer som er diagnostisert som syke og ikke kan jobbe.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har i flere år pekt på at den største faktoren for å falle utenfor arbeid og utdanning i Norge er unge som ikke fullfører videregående skole.

De har også pekt på at yrkesfagene i Norge har blitt altfor teoretiske, og har stilt spørsmål ved at ikke yrkesfagene står mer i stil med arbeidslivets behov.

Samtidig har det blitt pekt på at vi i Norge har en «mastersyke», mens det vi trenger framover er først og fremst at mange flere tar mer praktisk rettede utdanninger, som lærere, håndverkere og ikke minst helsearbeidere.

Et år med andre opplevelser og erfaringer kan jo muligens vekke interessen for noen av disse yrkene for unge mennesker som ikke tidligere har sett noen muligheter i arbeidslivet.

Unge kan klare det

Det argumenteres blant annet med at unge ikke kan jobbe som assistenter på for eksempel sykehjem. Men er det virkelig sånn?

Ifølge helsepersonellkommisjonen må vi ha flere folk inn i helsesektoren. Det inkluderer såkalt ufaglærte, som kan avlaste leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Disse er også viktige for å få helse- og omsorgstjenestene til å gå rundt.

Oslo Economics, som utarbeidet en rapport for kommisjonen, anbefalte blant annet at for å gjøre arbeidet i helsesektoren mer effektivt må man bidra til inkludering ved å ta inn og lære opp
ufaglærte som står utenfor arbeidslivet.

Stavanger kommune innførte i 2022 ordningen med husassistenter på sykehjemmene, som skal lette oppgavene for sykepleierne. Arbeidsoppgavene for denne gruppen er blant annet matlaging, klesvask og å sitte sammen med beboerne.

Dette er også oppgaver ungdom kan klare.

Vi må slutte å snakke om de unge som en gruppe som ikke får til noen ting. Kanskje vi bør gi dem sjansen til å bevise at de kan, både i militæret og på andre områder. Og få arbeidsgivere til å gi disse unge en sjanse i arbeidslivet.

Frihet

Er det å innføre et pliktår for ungdom virkelig en så stor inngripen i de unges frihet? Var det en stor inngripen for gutter i tidligere generasjoner at de hadde verneplikt eller måtte ut i siviltjeneste?

Noen vil sikkert klage, og noen vil være fornøyde. Andre vil se lenge etterpå at de faktisk lærte mye, og at det var dette som førte til at de tok valgene de gjorde.

Og er det å ikke kunne gå rett ut i utdanning virkelig så fælt?

Rett etter videregående er ikke alle unge klare til å velge en utdanning som skal danne grunnlaget for resten av livet. Mange velger derfor å gå på folkehøyskole eller å gjøre andre ting, som å reise.

Bør ikke dette også være med i Vedums taps-regnestykke?

Hvis alle blir kalt inn, er det ikke et argument at de unge mister et år før de kan gå i gang med utdanningen sin. Da blir det likt for alle.

Til forskjell fra tidligere, da det bare var unge menn som hadde verneplikt. Eller i dag, når bare en del av ungdommene må avtjene verneplikten.

Pliktår som tiltak?

Her i landet bruker vi mye mindre penger på aktive arbeidsmarkedstiltak enn de andre nordiske landene, ifølge OECD. Da må det være lov å diskutere om et pliktår kan være et slikt tiltak.

Det snakkes om å få alle ut i jobb som kan jobbe. Men det snakkes lite om hva konkret som kan gjøres for å få det til. Et pliktår er et konkret forslag, om ikke et perfekt forslag, som burde være mulig å diskutere uten at folk går rett i skyttergravene eller lukker alle dørene umiddelbart.

Initiativtaker til obligatorisk militær eller sivil tjeneste for landets 19-åringer, Dag Mossige, peker på at nærmere utredninger må til for å tallfeste kostnadene.

Det er det jo klart at det må. Men et regnestykke og en teoretisk beregning av dette vil alltid bare være en pekepinn. Det vil aldri kunne settes to streker under svaret i et regnestykke av denne typen.