EU-motstanden blant kristne er vanskelig å forstå

I et intervju med NTB, publisert i Dagsavisen 7. november sa hun at «Norges utfordringer i dag ser helt annerledes ut enn for bare fem år siden.» Hun nevnte sikkerhetspolitikken, befolkningssammensetningen og økonomien som eksempler på dette. «Da må vi tørre å stille spørsmål ved etablerte sannheter,» sa Eriksen Søreide.

Statsminister Jonas Gahr Støre (AP) er blant de som ikke tør. Han advarer mot en ny EU-kamp som vil kunne polarisere samfunnet og mener vi må fokusere på de avtaler vi har.

Mens jeg skriver disse linjene rapporterer E24 at EU-kommisjonen har vedtatt å innføre beskyttelsestiltak på ferrolegeringer. Denne tollen vil ramme Norge. LO-leder Kine Asper Vistnes sier at denne beslutningen er det verst tenkelige utfallet for norsk industri og frykter for tusenvis av norske arbeidsplasser. Norsk Industri-sjef Harald Solberg sier at «dette kan svekke grunnlaget for investeringer i norsk industri, når vi ikke lenger er en fullverdig deltager i EUs indre marked for ferrolegeringer.»

Næringsminister Cecilie Myrseth og utenriksminister Espen Barth Eide forsikret på en pressekonferanse nå at de reiser til Brussel umiddelbart for å forhandle om dette. Det er vanskelig å forstå at det skal være best for Norge at vi må krise-forhandle med EU hver gang slike situasjoner oppstår, og be om spesialbehandling. Vi husker jo hva som skjedde da Sverige måtte redde oss under koronaepidemien, så vi fikk tilgang på vaksiner.

Ine Eriksen Søreide sier i intervjuet at man ikke kan anta at Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) automatiske vil være «innenfor varmen» for Norge for all tid. EU forbereder seg på et Europa i fortsatt konflikt med Russland, der de økonomiske utfordringene blir like viktige som de militære. Hun sier at «Det som har gjort EU sterkere, gjør det jo også mer utfordrende for Norge å være utenfor. Fordi skillet mellom medlemmer og ikke-medlemmer blir større.» Hun peker på at det da blir vanskeligere å ivareta norske interesser innenfor det rammeverket vi har nå.

Utenriksminister Espen Barth Eide sier til VG at Norge nå er en del av en mye tøffere handelspolitisk virkelighet, enn tidligere. «Det blåser stormer internasjonalt, både geopolitisk og handelspolitisk. Det treffer også Europa.»

Ja, og da mener altså regjerningen at det er bedre å be om spesialbehandling av EU enn å risikere at det norske folk splittes i dette spørsmålet? Det er en merkelig konklusjon, spesielt siden folket alltid har vært splittet når det gjelder EU medlemskap.

Hva skyldes EU motstanden? Den kan neppe skyldes sjølråderetten vi har som ikke-medlemmer. Siden 1994 har vi innrettet oss etter flere enn 13.000 EU direktiver, lover og forordninger.

Norge kan jo heller ikke kritisere EU når det gjelder miljøpolitikk på områdene klimamål og utslippskontroll. Både på dette og på områder som kjemikalier og industriutslipp, sirkulær økonomi og avfall har EU strengere krav enn Norge.

At det er så sterk EU-motstand blant kristne er også vanskelig å forstå, spesielt når en tenker på hvordan og hvorfor EU ble dannet. Den franske politikeren Robert Schuman ansees som en av grunnleggerne av Den europeiske union. Etter Andre verdenskrig var han opptatt av at Tyskland ikke skulle behandles slik landet ble etter Første verdenskrig. De ydmykende og utarmende kravene fra seierherrene i Versailles i 1918, dannet grunnlaget for Hitler og nazistenes valgseier i 1933 og katastrofen som fulgte.

9. mai, 1950 holdt Robert Schumann, som fransk utenriksminister, en tale som senere er kalt Schuman-deklarasjonen. (9. mai er nå vedtatt som Europadagen.) I talen rettet han en utstrakt hånd til Tyskland og foreslo et samarbeid mellom Frankrike og Tyskland om kull- og stålproduksjon. Idéen var et radialt brudd med oppgjøret i Versailles, og et like klart produkt av katolikken Schumans kristne livssyn. Idéen vant gjenklang hos den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer, som selv var katolikk og en anerkjent bibelekspert. De to mennene møttes i benediktinerklosteret Maria Laarch ved Rhinen i 1951 til fortrolige samtaler og bønn. Deres felles visjon var forsoning mellom Frankrike og Tyskland og en verdensdel i fred.

Adenauer grunnla den tyske Kristelig-Demokratiske Union CDU, som har vært toneangivende i landets etterkrigshistorie med forbundskanslere som Helmut Kohl og Angela Merkel.

Den tiden vi nå går inn i krever politikere med visjoner, klarsyn, handlekraft og ikke minst mot. Jeg får inntrykk av Ine Eriksen Søreide har mye av dette. Jeg kan ikke tenke meg noe mer idéfattig og visjonsløst enn Jonas Gahr Støres bekymring for at en ny EU-debatt skulle skape splittelse i folket. Og så håper jeg at vi kristne kan la oss inspirere av Schuman og Adenauer til å bidra til et Europa preget av fred og forsoning med sterke kristne røster i den politiske debatten.