Feeden sluker kjærligheten

Vi trenger å snakke mer ærlig om hvorfor flere og flere kvinner sliter psykisk, og hvorfor så mange menn faller utenfor.

Svaret ligger ikke bare i kjønnskamp og samfunnsroller, men i noe langt mer grunnleggende: våre egne, urealistiske forventninger til hverandre, og til livet.

Fra algoritmer til avmakt

På TikTok, Instagram og i realityserier mates vi daglig med bilder av drømmeforholdet.

Han skal være høy, mørk, rik, trygg, morsom, tilstedeværende, selvsikker, men også sårbar og empatisk. Hun skal være naturlig vakker, smart, selvstendig, følsom, morsom, aktiv, rolig og alltid passe tilgjengelig.

Sosiale medier flommer over av glansbilder av det perfekte mennesket. Idealmennesket finnes ikke i virkeligheten, men vi tror på det likevel fordi algoritmene lærer oss å gjøre det.

Vi bygger forventninger basert på det vi ser i feeden, ikke på egne erfaringer. Derfor blir vi, som virkelige mennesker med usikkerhet, feil og nyanser, aldri gode nok.

Datingkulturen har blitt en digital markedsplass, der folk avskrives med et sveip.

Mange kvinner forteller om ghosting, utrygghet og menn uten emosjonell dybde. Mange menn opplever avvisning, forvirring og en følelse av at de aldri kan være bra nok, uansett hva de gjør.

Da livet falt fra hverandre

Under pandemien gikk jeg selv gjennom en dyp krise. Alt raknet. Jeg stilte spørsmål ved mening, relasjoner og egen verdi.

I stedet for å rømme fra det, begynte jeg å lese meg opp på hva som faktisk gjør oss mennesker lykkelige. Svaret handlet om å senke de enorme forventningene, til seg selv, til andre og til livet.

Forventninger som nesten aldri har mulighet til å oppfylles, men som vi daglig blir overbevist om at vi «burde» leve opp til, anført av influensere, eksperter og digitale forbilder.

Jeg synes psykolog og forfatter Gary John Bishop sier det veldig bra:

«Det er ikke livet ditt som gjør deg ulykkelig. Det er ideen om hvordan livet ditt burde vært».

Ingen vinner dagens kjønnsdebatt

Etter å ha lest Helene Asphaugs tekst «Hetero-pessimistene», måtte jeg spørre meg selv hva det egentlig er som skjer med unge kvinner og menn i dag.

Hvorfor virker det som om kvinner og menn snakker stadig mer forbi hverandre?

Når menn tas til inntekt for alt som er galt, og kvinner fremstilles som perfekte ofre, bidrar vi bare til mer mistillit og polarisering.

Det hjelper ingen. Og det løser ikke det strukturelle problemet som handler om at mange av dagens unge bygger relasjoner på urealistiske bilder og ideelle versjoner av mennesker, fremfor å møte hverandre med raushet og nysgjerrighet.

Kjønnsdebatten trenger mindre fordømmelse og mer forsoning. Mindre moralpanikk og mer sosiologisk nysgjerrighet.

Jeg tror noe av forklaringen på den økende psykiske uhelsen blant unge kvinner ligger i et umulig krysspress.

De skal være sterke og sårbare, karrierebevisste og omsorgsfulle, selvstendige og romantiske. Alt på én gang. Og i tillegg skal de finne en partner som matcher alt dette.

Forskning peker nå på at mentale helseplager er den nye folkesykdommen, særlig blant unge kvinner.

Jeg har ofte reflektert over hvorfor mange unge menn virker å gli ut av kurs. Norske studier viser at ungdom som dropper ut av videregående skole, rapporterer dårligere mental helse og lavere livskvalitet.

Mange av dem vet ikke hvem de skal være, bare hvem de ikke får lov til å være. Ikke dominerende. Ikke tafatte. Ikke aggressive. Ikke passive.

Uklarhet rundt rolle og retning øker risikoen for at relasjoner og livsvalg blir ustabile.

Færre algoritmer, flere ærlige samtaler

Vi må slutte å late som om kjønnskampen vinnes på sosiale medier.

Løsningen er ikke å peke ut syndebukker, men å anerkjenne kompleksiteten i menneskelige relasjoner, og våge å være sårbare i møte med hverandre.

Vi må tørre å snakke sant om hva kjærlighet egentlig er. Ikke en perfekt match, men en vilje til å møte et annet menneske, fullt og helt, med alt det innebærer.

Det finnes ingen quick fix. Men kanskje kan vi starte med dette:

• Senk forventningene.
• Logg av.
• Møt mennesker uten filter.

Jeg tror vi mennesker trenger færre algoritmer og flere ærlige samtaler. Jeg tror vi trenger å logge av. Ikke for å rømme fra verden, men for å finne tilbake til virkeligheten.

For det er der kjærligheten skjer. I virkeligheten. Ikke i feeden.