Feiring av fødselsdager er viktige i en nasjons liv og selvbilde

KRONIKK: Feiring av fødselsdager er viktige i en nasjons liv og selvbilde. 4. juli 1776 betyr for amerikanere omtrent det samme som 17 mai 1814 for nordmenn, nemlig frigjøring fra en regjering utenfor nasjonen og en egen demokratisk grunnlov.

4. juli 2026 feirer USA 250-årsdagen for sin uavhengighet. Foto: Annabelle Gordon / Reuters

4. juli 1776 møttes representanter fra 13 engelske kolonier på østkysten av Amerika i Philadelphia for å skrive oppsigelsesbrev til sin konge, George 3., for å ha pålagt dem høye skatter, tatt fra dem indre selvstyre og påtvunget dem å underholde soldater i fredstid. De hadde klaget ganske lenge og protestert – med våpenbruk – og kaste god te i sjøen i Boston. Representantene var godt utdannet og orientert om tidens ideer til styring av samfunn.

Brevets innledning var sensasjonell. Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.»

Dette, og mer til i brevet, var revolusjonært, ikke bare i de nye koloniene på andre siden av Atlanterhavet, men det virket tilbake til Europa og inspirerte den franske revolusjon. Som et tegn på dette henger nøkkelen til Bastillen, det forhatte fengselet i Paris i 1789, på en spiker i Mount Vernon, Washingtons plantasje, gitt til han av marki de Lafayette.

De første 50 årene

Det var et underlig sammentreff at både den andre og tredje president – John Adams (90) og Thomas Jefferson (83) – døde akkurat på 50-årsdagen for uavhengighetserklæringen den 4. juli 1826.

Feiringen i 1826 besto av patriotiske taler og opptog. Viktige hendelser var krigen mot England i 1812, USAs innsats i Middelhavet for å rydde opp i sjørøverstatene (1815), og Monroe doktrinen (1823) som sa at europeerne skulle holde seg vekk fra den vestlige halvkule. USA var nå med, og respektert, i selskapet av store europeiske nasjoner. (Emigrantene om bord Restauration fra Stavanger kunne ha vært med på jubileet da de ankom New York 9. oktober året før.)

På disse første 50 årene hadde innbyggere og immigranter konsolidert, delt opp og forsynt seg med land og ressurser, stort sett tatt fra de opprinnelige innvånerne, i et enormt område fra Atlanterhavet til Mississippi. Den største delen var Louisiana mellom Appalachia-fjellkjeden og Mississippi som president Jefferson kjøpte av Napoleon i 1806.

Dette hadde de gjort etter å ha samlet de 13 koloniene med en grunnlov skrevet sommeren 1787, ratifisert i 1788 etter diskusjoner om hvor mye makt koloniene, nå stater, og føderasjonen skulle ha, en diskusjon ikke ulikt EU i dag. Og hva slags styreform skulle denne unionen få? Det fortelles at en vaskekone utenfor møterommet spurte Benjamin Franklin om det blir kongedømme eller republikk. Det blir republikk, svarte Franklin, men vær så snill og ikke si det til noen. Altså republikk, og Washington ble valgt til president 30. april 1789.

Sørstatene dominerte i starten

Det var sørstatene som dominerte unionen i disse første 50 årene, ledet av velstående plantasjeeiere – og slaveeiere – men også barn av opplysningstiden, og moralske nok til å si at slaveriet var vederstyggelig og måtte avskaffes. Hadde de ikke skrevet i Uavhengighetserklæringen at «alle mennesker er skapt like!» De forsøkte seg med kompromisser, for eksempel ved å vedta at når en slavestat ble opptatt i unionen, måtte den samtidig få følge med en ikke-slavestat (Missouri-kompromisset 1820). I løpet av de neste 50 år skulle dette problemet bli avgjort av en blodig borgerkrig.

1876 – 100 år

100-årsfeiringen for unionen i 1876 ble – naturlig nok – holdt i Philadelphia, hvor Uavhengighetserklæringen var vedtatt, med en verdensutstilling som viste fram hva amerikansk industri og oppfinnsomhet hadde frambrakt under og etter borgerkrigen. Feiringen ble forstyrret av nyheten om at general Custer og hans avdeling ble drept ved Little Bighorn i Wyoming av «indianere» 10 dager før 4. juli i jubileumsåret 1876. Dette illustrerte hva nybyggerne hadde gjort med Vesten og urbefolkningen.

Den store verkebyllen

«Plantasje-generasjonen» ble i denne 50-års perioden (1826–76) erstattet av politikere som representerte den hurtig voksende nybyggergenerasjonen som etablerte seg i området vest for Appalachia fjellene. Presidenter som Andrew Jackson (1829-37), flere av hans etterfølgere, og også den voksende nybyggerbefolkning, så på det ervervede Louisiana som et springbrett til å ekspandere vestover fra Mississippi – helt til Stillehavet. Dette var skjebnebestemt, ja bent fram guddommelig bestemt (Manifest Destiny). Den amerikanske urbefolkningen – «indianerne» – ble jaget vestover og ut på prærien i Oklahoma, Så var det Mexico som sto i veien. Texas ble tatt (1836–45) og til slutt alt land til Stillehavskysten i en krig mot Mexico. Og nybyggerne fulgte på. Ikke minst da gull ble oppdaget i California i 1848.

Men det var likevel slaveriet som var den store verkebyllen. Da et nytt «radikalt» parti med bakgrunn i den nye industrien og økonomien i nord – republikanere – stilte med en tømmerhogger, jurist og slaverimotstander fra Vesten, Abraham Lincoln, sprakk unionen. Sørstatene meldte seg ut.

Kunne unionen overleve borgerkrigen?

Den påfølgende borgerkrigen (1861–65) var uforsonlig og blodig med over 600 000 døde til sammen. Kunne unionen bestå etter en slik katastrofe?

Slaveriet var offisielt opphevet i 1863, men de gamle slavestatene i sør sørget raskt for at afroamerikanerne, som nå var likestilte borgere, ble værende segregerte, undertrykte, fattige og diskriminerte.

150-årsfeiringen i 1926 ble også holdt i Philadelphia med en stor verdensutstilling. Publikumsmessig var den en katastrofe da været var usedvanlig regnfullt den sommeren. 1926 var midt den perioden som fikk navnet Jazz Age, godt beskrevet i Scott Fitzgeralds The Great Gatsby (1925). En annen side av samfunnet var at alkoholforbudet fra 1919 hadde avlet mange gangsterbander og stor kriminalitet hvor Al Capone i Chicago var «konge.» Det var nok av oppsiktsvekkende mediebegivenheter. I 1927 fløy Charles Lindbergh fra New York til Paris – en enorm mediesak.

Enorm vekst i The Gilded Age

Perioden 1876–1900 har i historien blitt kalt The Gilded Age – Den forgylte alder, med eksplosiv industriell og økonomisk vekst og vulgær rikdom. Den ble etterfulgt av Den progressive periode 1900–20 hvor rikdommen ble forsøkt tøylet av rettsvesen, organisasjoner og filantroper.

Det var i denne 50-års perioden etter 1876 at USA ble det «rikeste» landet i verden. Industrien hadde rikelig tilgang på råvarer, Cornelius Vanderbilt ble jernbanekongen, John D. Rockefeller oljekongen, Andrew Carnegie stålkongen og J.P. Morgan finansierte industrien, oppfinnere som Edison kom med nye produkter, ikke minst lyspæren, og Henry Ford masseproduserte sin Ford T-modell. I 1914 laget fabrikkene hans 250 000 biler, i 1925 en bil hvert tiende sekund. Selvfølgelig omfatter industrihistorien også utnyttelse av arbeidere og arbeidskonflikter. Men tilgangen var rikelig i denne perioden. Det var masseinnvandring i millioner – 600 000 fra Norge som kom og pløyde opp den jomfruelige prærien. Ellis Island ble åpnet som mottaksstasjon i 1891, og i dag kan omtrent 40prosent av amerikanere spore sine slektninger til dem som kom inn over Ellis Island.

USA ble en stormakt

USA tok også sin plass blant stormaktene omkring 1900, både som kolonimakt (Filippinene) og ikke minst som avgjørende militærmakt i 1. verdenskrig, og forsvarer for demokrati ved fredskonferansen i Versailles i 1919, men falt likevel tilbake til isolasjonisme i 1920-årene.

To hundreårsjubileet i 1976 ble overskygget av nederlaget i Vietnamkrigen og Saigons fall i 1975 i tillegg til Watergate-skandalen og president Nixons avgang i 1975. Visepresident Gerald Ford fikk den vanskelige jobben med å samle folket til markeringer av 200 år i 1976. I tillegg var dette et valgår med harde oppgjør etter både Watergate og Vietnam, noe som bidro til at Jimmy Carter ble valgt der han lovet en administrasjon med etikk, moral og skikkelighet. I «akterspeilet» er kanskje de viktigste begivenheter i 1976 – som neppe ble lagt merke til den gang – Apple Computer og Microsoft ble registrert for første gang i det året.

Den Amerikanske Århundre

I denne 50-års perioden fra 1926 -76 er det at USA blir en verdensmakt, et imperium og dominerende militærmakt i 2. verdenskrig, med atombombe i 1945, kald krig mot kommunisme og Sovjetunionen (Cuba-krisen i 1963), og månelanding i 1969. Men kanskje enda mer en kulturell og sosial makt med verdensappell: Fra Hollywood filmer, musicals, jazz, pop, Elvis, jeans, Mac Donald, litteratur og hippiebevegelse til ledende universiteter og Nobelpriser i fleng. USA trakk til seg talentene. Utgiveren av Time Magazine skrev i en leder: «Det 20. århundre blir det Amerikanske Århundre fordi det er Amerikas første århundre som en dominerende makt i verden.»

Det skjedde også store framskritt i å bekjempe arven etter slaveri og borgerkrig. I 1950, 60 og 70-årene kom en rekke lover om borgerrettigheter og kamp mot rasisme. Men å få dem gjennomført og respektert var ikke lett. I 1963 holdt Martin Luther King sin I Have a Dream – tale, en drøm om likhet som fremdeles ikke er oppfylt.

Velferdsstaten vokste fram

USA ble også en velferdsstat i denne 50-års perioden da en alvorlig økonomisk nedgang i 30-årene skapte arbeidsledighet og fattigdom blant mange amerikanere. Roosevelts New Deal programmer innførte, for første gang, føderale velferdsordninger (Social Security, 1935), og 2. verdenskrig styrket disse.

Det er planlagt nasjonale arrangementer, historiske utstillinger, parader og feiring i Washington i forbindelse med 250-årsjubileet den 4. juli i år. Det hvite hus annonserer dette som: Celebrating the Triumph of the American Spirit. Med Trump som president og et splittet Amerika blir jubileet i 2026 også en konfliktfylt markering hvor Trump allerede setter Trump først. Kjente personligheter nekter nå å bidra. Konfliktene blomstrer.

De siste 50 årene 1976–2026 er en fortsettelse av «Det amerikanske århundre», ikke minst USA som vinneren av den kalde krigen da president Reagans økonomiske hardkjør med stjernekrigsprogram i 1980-årene veltet Sovjetunionen i 1990. Francis Fukuyama kunne skrive boka Slutten på historien i 1992 hvor han mener at det liberale demokratiet er den endelige form for styring for alle nasjoner.

Terrorangrep og rasisme

Verden syntes å ha blitt et bedre sted – inntil internasjonal terrorisme viste det motsatte da World Trade Center ble angrepet 11. september 2001. Oppgjøret etter Nine-eleven ble av president Bush erklært som et korstog og etterfulgt av en elendig begrunnet Irak-krig i 2003 og et 20 år langt engasjement mot Al Qaida i Afghanistan – hvor Norge også deltok.

At rasismen var overvunnet kunne valget av Barack Obama (2008–16) tyde på, og at kvinner også kunne bli presidenter viste Hillary Clintons kampanje i 1916. Men dypt nede lå nok rasismen like vel og vakte, og populisme, fremmedfrykt og «woke» laget en konservativ bølge som Donald Trump kunne surfe på. Og på den andre siden av Stillehavet er det et mektig China som engasjerer USA mer enn Europa og Russland.

De som er yngre enn 50 år, og som ser denne artikkelen i dag, kan ved 300-års jubileet, 4. juli i 2076 lese hva historikere kommer til å skrive om 2020-årene – og Trump. Hvis kilder blir til å stole på etter KI.