Flukt fra en «fattig» offentlig skole

Det er blåtime utenfor trehuset i Svartskog.

Familiens yngste løper til stuen. Hun vil fylle sider i matte- og tegneboken før mor roper:

– Nå må vi komme oss av gårde.

Fortsatt er det lenge til skoleklokken ringer, men familien har hastverk.

Brødskive, tannpuss, fletting og kos med pelskledde Frøya må til før sekken pakkes.

De må kjøre gjennom skog og hovedveier. Og det er trafikk inn mot byen.

– Tiden og pengene vi bruker er verdt det. Ingen tvil om det, sier mor Maria Alnæs.

For lang skolevei er et valg.

Ti minutter unna er det en barneskole – der gikk de to eldre søsknene.

Allerede da merket foreldrene at noe hadde skjedd med skolen.

Flere ting de husket fra egen barndom var borte.

– Jeg savnet sang i timene. Barna hadde lite håndverk og ingen sløyd.

Det var heller ingen skuespill. Sanger og historier som er en del av kulturarven hadde forsvunnet.

Alnæs forteller med en sørgmodighet.

Å velge bort offentlig skole var ikke lett. Hun er tross alt lærer på en offentlig videregående.

Men de siste ti årene har hun sett at elevene som kommer inn i klassen hennes har blitt dårligere til å lese og skrive.

Fått svakere oppmerksomhet.

Mange er skolelei. De mangler gnist og nysgjerrighet.

– Samtidig får vi beskjed om å spare på alle vis. Kutte fag og putte flere inn i klassene.

Men der de er på vei nå, gjøres ting på helt andre måter.

Foreldrene tror at offentlig skole kunne lært noe av dem.

– De respekterer barndommens egenart. Barna syns det er morsomt å gå på skolen, fordi skolen ikke temmer, men spiller på lag med barnas natur.

Det handler om lek, sang, fortellinger, fantasi og håndverk.

– I retrospekt ville vi valgt Steinerskolen også for de to eldste.

Og familien er ikke alene om valget.

Flukt til friskoler?

Tar man en titt på alle landets skolebarn, ser man en tydelig trend de siste ti årene.

Stadig flere foreldre velger bort den offentlige skolen.

Fra 2014 til 2024 økte antallet elever i private grunnskoler med 50 prosentpoeng.

Økningen kan skyldes flere ting.

Noen private skoler har undervising på andre språk.

Enkelte er religiøse. Andre har unike læringsmetoder.

Men en ting er klart:

Mens flere har søkt seg til private skoler, har det skjedd store endringer i offentlig grunnskole.

Endringen som kanskje har skapt størst debatt er skjermene som har kommet inn i klasserommene.

Skoler som bruker stadig mer penger på nettbrett og chromebook, mens bibliotekarer og bøker forsvinner.

Klasser som har vokst seg store, mens lærernes tid til hver enkelt har krympet.

Men foreldrene og fagfolkene vi møter i denne saken, forteller også om verdier de mener har forsvunnet fra skolen.

Lek. Nysgjerrighet. Entusiasme.

De kreative fagene – de praktiske. Rom og tid til å lære på barnas premisser.

Nå er flere foreldre villige til å betale for at barna skal få en bedre skolegang.

Hva gjør de private skolene annerledes?

Vi blir med inn i klasserommet.

En skoledag utenom det vanlige

Klokken nærmer seg 09.00 på Nordstrand i Oslo.

Mange av foreldrene har kjørt langt.

I døren venter hun som skal ta vare på barna deres.

Hver hånd skal trykkes. Smil og blikk skal utveksles, før barna finner sine faste plasser.

De små vet akkurat hva de skal gjøre de første femten minuttene.

I bokhyllen velger de selv ut en historie som frister.

Men det er ingen stoler å sette seg på i rommet.

Ingen pulter.

Stillhet blir til ivrige barnestemmer. Puter og benker dyttes bort.

Nå skal kroppen på banen.

Med stemme, hender og føtter skal de øve gangetabellen og geometri.

Læreren setter i gang en sang og barna vet straks at de skal danne en sirkel.

En lang tråd legges på gulvet, slik at barna kan lage symmetriske former med føttene som blyant.

– Når vi lærer noe så tegner vi ikke bare rett inn i boka. Vi gjør det med hele oss. Vi gjør det på gulvet. Vi gjør det med armene og stemme, forklarer lærer Ida Berg Knudsen.

Tanken er at de skal lære med både kropp og hode, på en måte som er naturlig for et barn.

Rastløse barneføtter får hoppe og riste. Når Ida stiller spørsmål fyker hendene i været.

– Jeg tror mange av barna hadde dødd litt inni seg og mistet gnisten, om de hadde blitt tvunget inn i en boks med strenge rammer og resultatpress.

Ida Berg Knudsen

Lærer

Lærer Ida deler ut store tegnebøker som barna selv har laget.

Formene de har laget med føttene skal nå dannes med hånden.

Målet er at barna drives av egen nysgjerrighet og lyst. At de tenker selv og får tid til å lære ting grundig.

Ida tror at mange lærere i det offentlige egentlig tenker ganske likt.

– Problemet kommer fra toppen. Det er mange flinke lærere, men de blir på en måte tvunget inn i rammer de ikke nødvendigvis tror på.

Men det er litt system på Steinerskolen også. Ida har en læreplan, men sjefene hennes stoler på at hun selv vet den beste veien dit.

Og hovedmålet deres er ganske enkelt:

– At barna føler seg frie til å kunne ta gode avgjørelser for seg selv, og for verden rundt seg. Oppdragelse til frihet kaller vi det.

Først en liten advarsel:

De neste delene av denne saken er en historietime om hvordan politikerne har «skapt» dagens skole.

Trykk her om du vil hoppe over.

Da skole ble en bedrift

Skal vi forstå hvorfor flere foreldre forlater fellesskolen, må vi se nærmere på hvordan den har endret seg.

For skrur vi klokken tilbake, og vi skal ikke så langt.

Kunne et norsk klasserom se slik ut:

Skolemat, sløydhall og tavle. Utetimer og lek.

Musikkrom med en rekke instrumenter og folkesanger.

Ja, på 70- og 80-tallet var formgivingsfaget, som i dag heter kunst- og håndverk, skolens tredje største fag.

Det forteller skoleforsker Elise Farstad Djupedal.

– Mange av lærerne på den tiden mente nok at skaperglede var noe av det viktigste man skulle lære på skolen.

Så hvordan ble dagens skole til?

Vi reiser tilbake til 1980-tallet.

På denne tiden ville man ha en mindre og mer effektiv stat, og politikerne lot seg inspirere av privat sektor.

Inn kom «new public management».

Enkelt forklart: Offentlig sektor skulle styres mer som en bedrift.

Intensjonen var god, man ville ha mindre sløsing, vite mer om effekten av kroner brukt, og det skulle gi mer lokaldemokrati.

Og reformene fulgte på rekke og rad, i helsevesenet, posten, energi- og telemarkedet, Nav og ikke minst skolen.

Staten skulle nå sette overordnede mål og dele ut penger. Skolene og kommunene som eier dem fikk jobben med å nå dem – slik de mente var best.

Dermed ble målbare resultater langt viktigere enn før.

Tenk kompetansemål, rapportering, læringsplaner og nasjonale prøver.

– Og statens mål formet så verdiene og normene til lærerne, og kommunepolitikernes prioriteringer, sier Djupedal.

Husk på dette, for det blir viktig når skjermene kommer på banen.

Eleven blir (underpresterende) ansatt

Men først hils på disse folka.

Dette var regjeringen Brundtland III, med Gro Harlem Brundtland i spissen som statsminister.

De sto bak 90-tallets store skolereformer.

Utdanningsministeren som ledet arbeidet var Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet.

I 2004 satt disse med makta.

Dette var en mindretallsregjering bestående av Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (V), med Bondevik (KrF) som statsminister.

Kristin Clemet fra Høyre var utdanningsminister.

Så tok disse over midt i arbeidet med en ny stor skolereform, i 2005.

Du ser nok noen kjente fjes.

Dette var Jens Stoltenberg sin andre regjering og de sto for implementeringen av reformen.

Øystein Djupedal var da utdanningsminister.

Hvorfor er dette viktig?

Vel, fordi mye av skolen vi ser i dag er et resultat av politikk som har virket over mange år.

Og fordi disse satt med makta da de største endringene i skolesystemet ble vedtatt.

– Siden slutten av 90-tallet har egentlig alle politiske partier vært enige om denne skolepolitiske kursen, sier Elise Farstad Djupedal.

Før tusenårsskiftet, i 97, gjorde man en enorm endring i skolesystemet.

Politikerne la på et helt skoleår, og med det startet barna skolegangen som fem-seksåringer.

Men snart skjedde det noe som endret planene – og ville sementere resultatskolen.

– Dette får svært uheldige konsekvenser for mange barn, sier Lunde.

Datoen er 2001.

Bakteppet er et sjokk.

Elevene i grunnskolen gjorde det dårlig i internasjonale tester i lesing og matematikk.

Løsningen?

Mer norsk og mer matte. Og det skulle prioriteres enda tidligere i skolegangen.

– Pultene ble flyttet inn i klasserommene til fem- og seksåringer. Det har ført til at veldig mange barn er for umodne til å takle skolen de må gjennom, forteller Lunde.

Vi fikk nasjonale prøver og flere tester. Og bak lå et samfunnsøkonomisk regnestykke.

– En tanke om at hvis Norge gjør det bedre på PISA testen, vil vi bli så og så mye rikere som land om så og så mange år, sier Djupedal.

Hun kaller det et Donal Duck- aktig tall.

En liten fremgang i testen skulle bidra til en økonomisk gevinst som tilsvarte 115 tusen milliarder dollar.

Lesing, regning og skriving ble ansett som det mest lønnsomme for samfunnet. Og senere studieforberedende løp.

– Alle partiene har ment at norsk og matte er det viktigste, kanskje det eneste viktige.

Og mens grunnleggende ferdigheter tar mer plass, faller noe annet bort.

Det er særlig timer med lek og yrkesrettet, praktisk og estetisk innhold.

Tenk kunst og håndverk, musikk, mat og helse og valgfag.

– Dette faginnholdet har på ingen måte blitt prioritert de siste tiårene, sier Djupedal.

Tross at både skolene og lærerne, i høringer og uttalelser, fortalte at de ønsket en bred skole.

Og da det ble færre timer, forsvant også utstyr og lærerkompetanse.

– Mange foreldre mener at det har skapt en faglig fattigere skole, sier Ingvild Bjordal.

For, tross intensiv satsing på grunnleggende ferdigheter, har ikke testresultatene blitt noe særlig bedre.

– Kanskje fører det bare til at elevene blir lei av fagene og skolen, at det blir for mye, sier Djupedal.

For barn har ulike interesser, drømmer og talent.

– Det må kanskje grunnskolen speile, hvis den skal klare å være for alle.

Og her kommer mistrivsel inn, mener Lunde.

– Det store teoretiske presset har drept lærelysten deres.

Mange barn er nemlig ikke klare for tung teoretisk læring, uten lek og praktiske oppgaver, de første skoleårene, sier hun.

– Når de ikke opplever mestring, så fester det seg hos en del gjennom hele skoleløpet og blir til diagnoser, mistrivsel og ufrivillig skolefrafall.

Charlotte Lunde

Foto: Ken Willy Wilhelmsen

Foto: Ken Willy Wilhelmsen

Og i det skjulte ble skoledagen lengre.

– Tilsvarende et helt ekstra skoleår. Halvparten av disse timene har gått til norsk og matte, sier Djupedal.

Og dette har fått konsekvenser for skolenes økonomi.

Samtidig skulle en «mirakelløsning» ta form.

Noe som skulle kutte utgiftene i kommunekassa, og fange interessen til elever som falt av.

Det nye klasserommet

For parallelt med inntoget av mer matte og norsk, kom digitaliseringen.

Først med datarom, senere med nettbrett og chromebook.

Startskuddet var et mål staten satt i 2006:

Digital kompetanse var nå en av fem grunnleggende ferdigheter elevene skulle lære i skolen.

Samtidig tok private aktører kontakt med kommuner rundt om i landet, med skjermer og fortellinger om mulighetene for god læring.

Og snart hadde de fleste elever, også på de laveste trinnene, sin egen skjerm.

– Det er lett å forstå at kommunene ble frista av skjermene, som skulle kunne løse kommunenes uløselige problemer.

Elise Farstad Djupedal

Skoleforsker

Og her vokser en av utfordringene med 80-tallets «new public management» frem, forklarer forskeren.

Kommunene har fått en pengesekk, som de kan bruke slik de selv ønsker. Så med mindre noe er øremerket står de i teorien fritt til å bruke pengene på noe annet.

– Og det er en kjent sak at kommuneøkonomien aldri går rundt. Særlig de siste årene, sier Djupedal.

Forskeren tror dette har ført til at skoler har prioritert bort det som ikke sto øverst på mållisten fra staten.

For eksempel, å ikke kjøpe inn utstyr til yrkesretta, praktiske og estetiske fag.

Eller å kjøpe inn skolebøker i alle fag, når man først har digitale enheter.

Drømmeskolen

Vi skal ned igjen på foreldreplan – og prøve å se lyset i enden av klasserommet.

Skoleforskerne mener nemlig at politikerne har noe å lære av de private skolene.

– Styresmaktene må forstå hvorfor foreldre velger bort skolen. Og hva de risikerer om de ikke tar det på alvor, sier Ingvil Bjordal.

Og dette vet Bjordal en del om.

Hun har intervjuet 60 familier som har sendt barna sine til ulike privatskoler. Halvparten fra første skoleår, resten byttet underveis.

– Veldig mange forteller at de egentlig er for offentlig skole, og skulle ønske de ikke trengte å sende barna sine til private skoler.

Ifølge forskeren, er det forhold i fellesskolen som driver dem til å forlate den.

– Mange forteller at de ikke har noe valg. Det er noe som de må gjøre, for at barna deres skal gå på skolen i det hele tatt, i noen tilfeller.

Dette er spesielt tilfelle for gruppen som bytter underveis.

I USA og Sverige har man sett mye av det samme som foreldrene forteller, med store klassestørrelser og underfinansiering av skolen.

Parallelt har det private markedet vokst i enorm takt.

Den samme skjer over hele verden, i flere sektorer, forteller forskeren.

Og oppskriften er ganske enkel:

– Når det offentlige tilbudet blir dårlig, blir private alternativer mer attraktive.

Men ikke alle har pengene til å velge dem. Derfor får det på sikt konsekvenser for hele samfunnet.

– Alle vil ikke ha samme mulighet, så det får en sosial slagside. Spesielt i skolen som har vært et møtepunkt på tvers av sosial og økonomisk bakgrunn.

For man vet at de fleste som velger privatskoler er foreldre med høyere utdanning og inntekt.

Hvordan ser din drømmeskole ut? Om du har noen tanker og ideer du vil dele, send meg en e-post, så kan svaret ditt legges det inn i boksen under.

Håp i offentlig skole

Og noe er kanskje i ferd med å skje.

Vi kan kalle det en snuoperasjon.

De siste årene har flere politikere tatt til orde for mer fysisk aktivitet i skolen, variasjon, lek og kreative fag.

Kunnskapsministeren har gitt ekstra millionpotter til fysiske bøker. Og hun har løftet lek og praktisk læring.

Og rundt omkring i landet har skoler og kommuner satt i gang egne prosjekter.

Blant annet et pilotprosjekt i Tønsberg der førsteklassinger leker de første timene i skoledagen.

Nå er tiden inne for en nasjonal kursendring, mener Charlotte Lunde, og viser til økende skolevegring og mistrivsel.

– Vi trenger en ny utdanningsreform som vektlegger de mer kreative og praktiske fagene. Det er sånn barn lærer, med fri lek, kreativ utforskning, med hele kroppen.

Og kanskje nærmer vi oss dette.

– Jeg mener at tiden nå er inne for at vi tar debatten om organisering av skoledagen, sier Kari Nessa Nordtun.

Men grunnleggende ferdigheter er fortsatt viktig for kunnskapsministeren.

– Det er spesielt viktig at de yngste barna får nok tid til lek og opplæring i grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter.

Det aller viktigste

Forelder Maria Alnæs tror også på en vending i politikken.

For deres barn hadde det likevel vært for sent.

– Alt i skolen er som et tankskip, det tar mange år å snu. Det kommer nye læreplaner, men kanskje om fem år. Da er jo hun på ungdomsskolen.

– Hvilke endringer må til i offentlig skole for at dere skulle valgt det for yngstemann?

– De må la barna bli kjent med kulturens rikdom, kjøpe inn bøker, bli mindre opptatt av testing og kontroll, og satse på lærerne.

Og det er spesielt en ting hun tenker på.

Noe som burde vært hovedpulsåren i læreplaner og mål.

– Det viktigste må være å ta vare på og dyrke nysgjerrigheten. Hvis man ikke lykkes med det, så må man forandre noe.

Maria Alnæs

Forelder og lærer

Foto: Kaspara Stoltze / NRK

Foto: Kaspara Stoltze / NRK