Foreldre i skjermskvis

Norges nylig publiserte nasjonale anbefalinger for skjermtid, selv om de er velmenende, avslører en urovekkende kløft mellom regjeringens politikk og virkeligheten vi som foreldre lever i.

Retningslinjenes mest åpenbare svakhet er at de ikke tar høyde for den betydelige skjermeksponeringen våre barn allerede får i løpet av skoletiden.

Skolens blinde flekk for skjermtid

Disse anbefalingene behandler skjermtid som om den utelukkende forekommer hjemme hos oss, og ignorerer fullstendig at mange skoler nå integrerer iPader, nettbrett og digitale læringsverktøy i den daglige undervisningen.

Legg til fjernsynsøktene i lunsjpausene som mange skoler benytter, og våre barn akkumulerer betydelig skjermtid før de i det hele tatt kommer hjem til oss.

Når barnet mitt allerede har tilbrakt en time eller mer foran skjermer på skolen, blir de anbefalte daglige grensene praktisk talt umulige for meg å opprettholde.

En dobbel standard som setter oss i en umulig posisjon

Det som fremkommer er et særlig urovekkende mønster som setter oss foreldre i en umulig situasjon. På den ene siden opplever mange foreldre begrenset reell innflytelse over skolens teknologipolitikk, selv om formelle kanaler som FAU eksisterer.

Skolens digitale verktøy og tidsbruk er ofte sentralt bestemt, spesielt ettersom barna blir eldre og skjermbruken i undervisningen intensiveres, noe som gjør det utfordrende for enkeltforeldre å redusere denne eksponeringen.

På den andre siden utsteder staten så retningslinjer som faktisk holder oss foreldre ansvarlige for å administrere total skjermtid, til tross for at vi ikke har kontroll over en betydelig del av barnets dag.

Dette skaper et system hvor regjeringen kontrollerer skjermeksponering på skolen samtidig som den instruerer oss om hvordan vi skal håndtere det hjemme.

Uthuling av vår foreldreautoritet

Selv om myndighetene understreker at dette er «retningslinjer» snarere enn pålegg, skaper publiseringen av dem implisitt press mot oss.

Vi foreldre som ikke kan følge anbefalingene, enten på grunn av skolens skjermtid, våre arbeidskrav eller familieforhold, står igjen med følelsen av å være utilstrekkelige.

Som forelderen Linnéa Jermstad bemerker i en nrk-artikkel, er det en reell risiko for at vi utvikler skyldfølelse over anbefalinger som kan være urealistiske å følge.

Ironien er slående: Staten som introduserer skjermer i våre barns utdanningsopplevelse, holder så forelesninger for oss om farene ved overdreven skjermtid.

Dette representerer en grunnleggende uthuling av vår foreldremyndighet og familieautonomi. Alt pakket inn i språket til folkehelseveiledning.

I stedet for å utstede generelle anbefalinger som ignorerer institusjonell skjermbruk, bør beslutningstakere først ta tak i skjermtid i skolene og sikre at vi foreldre har meningsfull innflytelse over våre barns utdanningsmessige skjermeksponering.

Først da kan retningslinjer for familieskjermtid være både rettferdige og praktisk oppnåelige for oss.