Tullprat om helse

Podkasten «Wolfgang Wee Uncut» gir helsepåvirkere en plattform der påstander kan fremmes uimotsagt i flere timer i strekk. Det er ikke journalistikk, det er markedsføring forkledd som meningsbryting.

Likevel løfter det lokket av en viktig og til dels uadressert debatt: Hva slags ansvar har leger og annet helsepersonell når de formidler fag – eller egne hypoteser – i sosiale medier?

Instagram elsker temperatur i kommentarfeltet. Algoritmene premierer de som skaper engasjement – ofte ved å gå i opposisjon. Det å fremstå som den som «tør å si det de andre ikke tør», er selve motoren i mange påvirkeres suksess.

Tittelen «doktor» eller «lege» gir tillit og brukes for alt den er verdt – selv om det sjelden betyr doktorgrad eller forskningserfaring.

Så lenge formidlingen er redelig og faktabasert, er det ikke avgjørende. Problemet oppstår når den ikke er det.

Å stille spørsmål ved etablerte sannheter er ikke farlig. Det er slik kunnskap utvikler seg. Men å fremme påstander uten dokumentasjon, eller med selektive kilder, er ikke kritisk tenkning. Det er formidling uten ansvar.

Mange av disse influenserne bygger business på banebrytende helseråd som et alternativ til de fra helsemyndighetene – gjennom bøker, foredrag, reklame og podkaster. Det gjør det vanskeligere å korrigere kursen senere.

Endrer man mening, rakner hele merkevaren. Slik skapes steile fronter og urokkelige narrativer – med titusenvis av følgere og en dertil hørende stor rekkevidde.

Vi bygger vår kunnskap på det vitenskapen kollektivt har kommet fram til, ikke på enkeltpersoners meninger i en direktesending.

Vi skal tørre å stille spørsmålene, men det er langt mellom hver doktor Semmelweis der ute – den ungarske legen som viste at håndvask redder liv.

Henvisninger til primærkilder, forståelse av forskningsmetode og skillet mellom assosiasjon og årsak er sjelden like klikkvennlig som raske løsninger.

Ta «biohacking» som eksempel: Et raskt voksende felt som oversvømmer internett med råd og «triks» for et lengre og bedre liv. Isbading, pulsmonitorering og tape foran munnen.

Når noen sier «alt du trodde du visste, er feil» eller ber deg gjøre det motsatte av det helsemyndighetene råder deg til, er det all grunn til å være skeptisk.

Mye av det som går viralt i sosiale medier har tre fellestrekk: Det er sensasjonelt, handler om helse – og går i opposisjon. Sensasjon selger bedre enn solid kunnskap.

Helse engasjerer, fordi det angår oss alle og nærer både angst og engasjement. Og opposisjonen gir en tydelig fiende: Helsemyndigheter, forskere, fastleger.

Kritikk rettes ofte mot etablert praksis – uten nødvendigvis å tilby bedre alternativer.

En debatt i en podkast kan ikke avgjøre om cellegift virker, men det kan god og fagfellevurdert forskning gjøre.

Kritisk tenkning er selve kjernen i all vitenskap – og alle kan faktisk skrive og sende inn artikler til vitenskapelige tidsskrift med håp om å bli kritisk vurdert.

I stedet velger mange å videreformidle ufiltrert kunnskap de har fått fra podkaster og andre alternative fora, hvor motytringer sjelden inviteres og uten henvisning til primærkilder.

Å gjøre som Trump, kaste ut ti påstander og håpe én treffer, er ikke kritisk tenkning – det er gambling med publikums tillit og det kan få alvorlige konsekvenser.

Et talende eksempel er Andrew Wakefield, som i 1998 koblet MMR-vaksinen til autisme. Det ble starten på en vaksineskepsis som senket vaksinasjonsgraden og førte til meslingeutbrudd og barnedødsfall. Studien ble trukket tilbake, lisensen hans ble fratatt – men skadevirkningene lever ennå.

Lov om helsepersonell stiller krav til forsvarlighet – også på Instagram. Vi har selv gitt ut bøker og formidler aktivt i sosiale medier, og når du har tatt på deg legefrakken er du ikke en privatperson. Du bærer en tittel som forplikter.

Da må kunnskapen du omgir deg med være etterprøvbar, ikke spekulativ.

Det samme prinsippet bør i utgangspunktet gjelde for alle som formidler om helse. Helse er ikke underholdning eller merkevarebygging – det er et fagfelt som krever presisjon, integritet og et tydelig ansvar.