Foreldre kan ikke utfordre «snitche-kulturen» alene

For foreldre som har opplevd at barna og de selv må betale en høy pris for å melde fra, kan nok oppfordringen til å være modigere lyde hul, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Hva skolen gjør, er avgjørende.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt problemet med at barn og unge ikke tør si ifra i frykt for å bli sett på som en «snitch», en sladrehank og tyster.

I en fersk kommentar i Aftenposten peker psykolog Line Marie Warholm på foreldrene som en del av problemet: Foreldre bidrar til å opprettholde «snitche-kulturen» og utrygge skole- og ungdomsmiljøer når de velger taushet fremfor å melde fra.

Warholm forklarer foreldres unnfallenhet med generelle utviklingstrekk, der dagens foreldre prioriterer egne barns ønsker og interesser fremfor fellesskapet og grunnleggende verdier og rettigheter.

Hun oppfordrer derfor foreldre til å være modige og melde videre det barn og unge forteller hjemme – også når de ikke vil det selv, og selv når de risikerer å havne i ubehag og vanskeligheter.

Mangler noe vesentlig

Warholms generelle poenger er viktige. Som voksne må vi være gode rollemodeller, ta frem det moralske kompasset og vise at vi er villige til å kjempe for fred og frihet, og at man ikke kan krenke andre uten at det får konsekvenser.

Hvis skolen skal lykkes med å skape gode, trygge og inkluderende fellesskap , hjelper det ikke med foreldre som drar i motsatt retning.

Men akkurat når det gjelder utfordringen med «snitche-kultur», mangler det noe vesentlig både i analysen og løsningsforslaget.

Gjøre det tryggere å melde fra

For alle foreldre som har opplevd at både barna og de selv må betale en veldig høy pris for å gjøre det rette og melde fra, på egne eller andres vegne, kan nok oppfordringen til å være modigere lyde hul, urettferdig og provoserende.

En beskrivelse av konflikten deres som en avveining mellom egoisme vs. fellesskap er i beste fall lite dekkende: Presset de står i, kan rett og slett handle om hvorvidt de kan forsvare å sette barnet sitt i fare.

Læreres opplevelser av at de selv ikke tør å gripe inn mot elever som mobber, av frykt for negative konsekvenser, møtes med forståelse og krav om tiltak som gir lærerne bedre vern og beskyttelse mot risiko.

Hvis vi skal møte elever og foreldre med samme forståelse, må vi spørre: Hvordan kan vi gjøre det lettere og tryggere for elever og foreldre å melde fra?

Ta frykten og konsekvensene på alvor

For å kunne svare på det må vi for det første forstå og ta inn over oss hvorfor det oppleves så vanskelig og farlig å si fra.

«Snitch» er et ganske nytt ord i norske skolegårder, men selve fenomenet at man ikke tør å si fra i frykt for represalier og negative konsekvenser, er ikke nytt.

Andelene som rapporterer i Elevundersøkelsen at de ikke sier fra til voksne om mobbing, har lenge vært høye. Mobbeforskning og mediesaker viser på tvers av land og over tid hvordan nettopp dynamikkene som aktiveres i mobbing, gjør det vanskelig både å melde fra når man selv blir plaget, og å stå opp for andre.

Når det oppleves som farlig, handler det ikke bare om frykten for å bli kalt «snitch» eller tyster. Det handler også om helt konkrete represalier som fysisk og psykisk vold, utestengelse, «sosial død» og andre former for krenkelser som vi vet kan ha svært skadelige virkninger, både på kort og lang sikt.

Fersk dokumentasjon fra dagens norske skole- og ungdomsmiljøer viser hvor farlig det kan oppleves å «snitche» om mobbing, trakassering, rus, tyverier – alt som kan få negative konsekvenser for de som har gjort det.

Skolen kan bidra

For det andre må vi også se på hvordan meldinger blir møtt og fulgt opp. Foreldre kan bidra til å utfordre «snitche-kulturen» ved å vise mot, fellesskapsånd og støtte når andres barn og foreldre melder. Det vil kunne senke både terskelen for og kostnadene ved å «snitche».

Hva skolen gjør, er likevel avgjørende.

Hvis skolen møter meldinger med «kvasi-juridiske» prosesser der den som melder, må navngis, stå frem som «offer» eller «vitne» og kanskje også får «bevisbyrden» når det er «ord mot ord», kan det å melde fra bli helt uoverkommelig.

Hvis skolen satser på undersøkelser gjennom mer eller mindre reelt anonyme spørreskjemaer og «revolverintervjuer» med team fra skoleledelsen eller andre ansatte de ikke kjenner godt fra før, er det også tvilsomt hvor mye mer elevene tør å fortelle om.

Hvis tiltakene mot mobbing først og fremst er å bruke sanksjoner som gir negative konsekvenser for de som er identifisert som mobbere, men som samtidig ikke hindrer represalier og fortsatt mobbing «under radaren», er den naturlige konklusjonen at neste gang er det bedre å ikke si noe.

Eksemplene er satt på spissen, men vi vet at når elever faktisk sier fra om mobbing og krenkelser på skolen, så opplever mange at de ikke blir tatt på alvor, eller at det ikke hjelper. Mange erfarer eller frykter at det bare blir verre hvis man sier fra.

De siste tallene om skolemiljøklager til statsforvalteren bidrar heller ikke til å styrke hverken elevers eller foreldres tro på at det nytter å melde fra til skolen.

Beskyttelse til den som melder

Arbeidsforskningsinstituttet og Nova ved Oslo Met har nylig fått et forskningsoppdrag fra Utdanningsdirektoratet der vi blant annet skal undersøke skolenes forebyggende arbeid for trygt, godt og inkluderende skolemiljø.

Det trengs imidlertid også oppdatert oversikt og forskning om skolers faktiske praksiser, gode erfaringer og utfordringer i arbeidet med å avdekke, håndtere og stoppe mobbing og andre krenkelser når det skjer. Særlig trenger vi studier av forløp i konkrete saker, fra første melding til etter at tiltak er gjennomført – og fra perspektivene til alle de involverte: elever, foreldre, lærere og skoleledere.

Basert på det vi vet, er det likevel rimelig å anta at flere elever og foreldre ville tørre å fortelle dersom skolene – i samarbeid med resten av «laget rundt eleven» – i større grad hadde tid, ressurser og kompetanse til å bruke strategier som gir vern og beskyttelse til den som melder – og som treffer årsakene og dynamikkene bak mobbing og krenkelser.

Hvis ikke det er på plass, kan rådet til foreldre om å være modige på barnas bekostning virke mot sin hensikt: Neste gang kan det være at de heller ikke forteller hjemme, kloke av skade.