Foreldrepresset

Jeg har med interesse lest Charlotte Mjeldes kronikk «Familiens ensomme prosjektleder» og oppfølgeren «Familielykke» av Rikke Uberg Thorkildsen og Monica Laskerud. I tillegg til Mjeldes replikk «Ikke mors feil».

De setter ord på viktige sider av familielivet. Mjelde synliggjør det usynlige ansvaret mange kvinner bærer, mens Thorkildsen og Laskerud minner oss om viktigheten av selvinnsikt og å slippe kontrollen.

Men det er et vesentlig perspektiv som mangler i innleggene: Landsbyen.

Foreldreskap har aldri vært ment som et prosjekt for to.

I generasjoner ble barn oppdratt av et nettverk av besteforeldre, tanter, onkler, naboer og venner. I dag står mange foreldre alene – fysisk, sosialt og emosjonelt.

To fulltidsarbeidende foreldre forventes å gjøre det som tidligere var et kollektivt løft. Det er ikke rart at mange kjenner på utmattelse, uansett hvor reflekterte, bevisste eller balanserte de prøver å være.

Når vi snakker om «mental load» eller «familiemønstre», må vi også snakke om den sosiale infrastrukturen som har forsvunnet.

Storfamilien er ikke lenger der som daglig støtte, og arbeidslivet gir lite rom for fleksibilitet. Samtidig er mange offentlige tjenester så presset, at de ikke klarer å kompensere for manglende fellesskap.

Hatten av for kvinnene som i tiår har båret den tyngste konsekvensen av at storfamilien gradvis har forsvunnet.

Charlotte Mjelde har helt rett i at kvinnen ofte er familiens skjulte helt – hun organiserer, planlegger og tilrettelegger, samtidig som samfunnet forventer at hun skal være fulltidsarbeidende.

Dette presset er ikke bare kulturelt, men strukturelt, og det merkes også i min egen familie.

Jeg og min kone, som er tannlege, jobber begge fullt og forsøker å være til stede for to små barn. Hos oss deles husarbeidet likt, men det sosiale livet velges ofte bort.

Det er storfamilien som gir oss pusterommet – som gjør det mulig å prioritere når ett av barna blir syke, eller når hverdagen kolliderer.

Vi er spesielt takknemlige for svigerforeldrene våre, som gir praktisk hjelp, nærvær og stabilitet.

De er vår moderne landsby, og et levende bevis på at fellesskap fortsatt er den viktigste ressursen et foreldrepar kan ha.

Derfor handler ikke denne debatten bare om likestilling eller rolleforståelse mellom mor og far, men om noe større:

Hvordan kan vi gjenreise fellesskapet rundt familien?

Hvordan kan arbeidsliv, nabolag og offentlige tjenester igjen fungere som den landsbyen barn og foreldre trenger?

Det er først når vi ser dette større bildet – at foreldreskap er et samfunnsprosjekt, ikke et privat prosjekt – at familielivet blir bærekraftig.

Vi må ikke bare fordele ansvaret mellom mor og far.

Vi må gjenoppbygge landsbyen.