Forsøkte å legge fordommene igjen hjemme

Organisasjonens styreleder lokalt, Ole Iakob Prebensen, holdt et interessant foredrag hvor blant annet juridiske tolkninger av folkeretten ble løftet frem. Jeg forsøkte etter beste evne å legge fordommene jeg hadde opparbeidet meg gjennom 20 år på venstresiden i norsk politikk, igjen hjemme. De ble uansett kraftig motbevist. Der møtte jeg hyggelige mennesker med kritiske spørsmål, nyanserte diskusjoner og god gjærbakst.

Situasjonen i Midtøsten er kompleks, og den er eskalerende. På begge sider av konflikten befinner det seg mennesker som er redde. De er redde for å miste noen de er glad i, redd for hva morgendagen skal bringe. Uavhengig av hva mer eller mindre demokratisk valgte ledere skal måtte mene rundt hva som er korrekte virkemidler, juridiske vurderinger og dertil hjemmel innenfor folkeretten, hvem som i utgangspunktet har rett på hvilke landområde, og for så vidt også hvilket gudebilde man legger til grunn for dette, er situasjonen ikke holdbar.

Mitt engasjement vil for alltid ha utspring i hvordan er samfunn tar vare på de som trenger mest hjelp. Jeg har forsøkt å finne informasjon på begge sider av konflikten om hvordan sårbare barn blir tatt vare på i situasjonen. Veldig lite svar. Folk tør faktisk ikke tenke på dette en gang.

Ingen tvil om at også i en slik konflikt, er det disse barna som må ta den største delen av regninga for en systemsvikt. Helt maktesløse og sårbare.

Dette kan selvfølgelig ikke fortsette. Som spesialpedagog mener faktisk løsningen på denne konflikten likner det vi ser i barnehagen når to barn krangler om en spade. Da bør en ansvarlig voksen gripe inn, sette seg ned med barna en og en, og la de få lov til å meddele hva som egentlig skjedde i forkant av situasjonen, for å forsøke å forstå. Når et barn blir forstått, så roer det seg som regel ned.

Men det som er viktig, er ikke hva som ligger i fortiden, men hvordan vi kan bli enige om å kunne dele på spaden i fremtiden. Lage spilleregler som må følges, ganske enkelt. Det må skje i fellesskap og gjennom dialog.

Når jeg selv opplever steile fronter og manglende dialog mellom medlemmer av MIFF og Palestinakomiteen. Hvordan kan man da forvente at man kan oppnå en fredelig løsning i Midtøsten, der situasjonen er en helt annen?

I Norge lever vi trygt og beskyttet for krigens handlinger. Denne tryggheten er helt essensiell for å kunne ta fornuftige og gode valg.

Det finnes stadig internasjonale strukturer som kan gripe inn med sine virkemidler for å sørge for en etterlevelse av folkeretten. Der mener jeg norske ansvarlige politikere har et ansvar.

Og disse menneskene kan faktisk snakke. Da er det deres ansvar å ta til orde for de som ikke kan det, og som lider under umenneskelige forhold hver dag, på hver side av konflikten. Og jeg mener vi trenger en flerfaglig tilnærming til situasjonen. Fordi det er faktisk ikke så store forskjeller på internasjonal politikk og barnehagepedagogikk.