Forsvarstale fra mann, 79 år (ifølge Spotify)

Jeg har i løpet av 2025 hørt på masse ung, ny og bra musikk. Rosalías elleville og allerede klassiske album «LUX», for eksempel, og Sabrina Carpenters übercatchy «Man’s Best Friend».

For ikke å glemme Chappell Roans singel «The Subway». Bedre pop finnes knapt. Og fremdeles ganske nytt: De nordirske rampeguttene i Kneecap, og deres oppsiktsvekkende sterke «Fine Art»-album, utgitt i fjor.

De har alle gått på repeat på min Spotify, og jeg holdt på å glemme platen jeg har hørt mest på i år! Islandske Laufeys «A Matter of Time».

Den kom ut i juni, og jeg oppdaget henne via min yngste sønn (14).

Likevel, altså, og til tross for alt dette ungdommeriet, mener Spotify at jeg er 79 år.

79. Gulp.

Det er mye å si om Spotify. Svenske Daniel Eks mildt sagt omstridte musikkstrømmetjeneste er blitt et av verdens mest innbringende selskaper og den desidert største musikkplattformen på nettet.

Artister klager over svært lave royalties, og noen har trukket seg i protest mot selskapets investeringsportefølje.

En god slump selvutnevnte feinschmeckere bruker dessuten enhver anledning til å rase mot lydkvaliteten og alt annet de mener er feil med svenskeselskapet, og det er mye.

Men du verden så dyktige Ek og gjengen hans er på markedsføring. «Wrapped»-konseptet, der du som Spotify-bruker får oppsummert hva du har hørt på det siste året på plattformen, er en markedstaktisk genistrek.

Som en digitalentreprenør sier til den engelske avisen The Guardian: «It is built on one simple idea: people are obsessed with themselves.»

Besatt av oss selv, ja. Det er vår tid, det. Sosiale medier handler fremfor alt om selvpresentasjon og selviscenesettelse. Og for svært mange av oss er musikken sentral i fortellingen om oss selv.

Nå deler vi alle sammen den såkalte lyttealderen vår, som er en helt sentral del av «Wrapped».

Noen skammer seg, andre triumferer, og så generaliserer vi i vei, som om dette sier noe dyptpløyende om hvem vi egentlig er; som en slags personlighetstest.

Er det noe i det? Kanskje. Men Spotifys algoritmer er som et urørt bjørkekratt.

For eksempel påstås det at jeg – som er godt over middels musikkinteressert – har hørt på, eh, 230 forskjellige sjangere i 2025.

Ikke visste jeg at det var så mange av dem, musikksjangrene.

Uansett, da, og tilbake til utgangspunktet for den muligens litt for bitre tonen i denne teksten.

For min lyttealder er altså 79 år, sier Spotify.

79.

Det er det jo ikke så hyggelig å få «vite», da. For det indikerer liksom at jeg er en erkekonservativ musikklytter som befinner meg i fortiden – helt uten nysgjerrighet, helt uten interesse for egen samtid.

Drevet av alle ferdigtenkte kulturgubbers hovedmantra: MUSIKKEN VAR BEDRE FØR!

Men sånn er det ikke, du, Daniel Ek.

Tvert imot. Du må stramme opp algoritmene dine. For dette, holdt jeg på å si, finner jeg meg ikke i. Jeg lar meg ikke redusere til et medlem av en algoritmisk kohort jeg overhodet ikke kan identifisere meg med.

Min musikklytting er nemlig eklektisk, ikke-kategoriserbar og rastløs.

Jeg vil si tidløs.

Alder er bare et tall, sier en del folk som inderlig vet at alder slettes ikke bare er et tall.

Alle som har passert 50 vet at alder er en utvilsom realitet.

Men selv om det meste er blitt lite grann tyngre – og suget etter en liten strekk på sofaen etter middagen er like sterkt som suget etter å gå på fest pleide å være – er det ingenting i veien med hungeren etter å finne uoppdagede musikalske perler der ute i Spotify-havet.

Som for eksempel Frank Sinatras (han ville vært 110 år i år!) innspilling av eviggrønne «I Could Have Told You», fra det herrens år 1954.

Og den uimotståelige «Silver Lining» av Laufey (26), som nesten er helt ny.

La gå, så er de begge i kategorien «jazz», da. I seg selv kanskje nok til at Spotify setter merkelappen «gammel» på dem, og dermed meg.

Men dere svensker trenger jo inte å gni det inn.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.