«Fortjener jeg å bli drept, fordi jeg er journalist?»

9 hours ago 3

Det var mandag morgen, kun timer etter at et målrettet israelsk luftangrep hadde drept fem al-Jazeera-journalister i et telt utenfor et sykehus i Gaza by.

De få gjenlevende lokale journalistene var med ett blitt enda færre.

VGs nære kollega i Gaza gjennom 15 år, Sami Abu Salem, var til stede i den overfylte gravlunden.

Han så ofte opp gjennom begravelsen for å holde utgikk etter kampfly eller droner.

– Jeg var så trist, sint og redd på samme tid, sier Sami.

Begravelsene denne uken var de siste i en helsvart statistikk: Minst 240 palestinske journalister er drept i israelske angrep siden oktober 2023, ifølge FN-tall.

– Da jeg så dem legges i jorden, tenkte jeg at jeg kan snart være den neste, at også jeg snart ender opp i en slik grav.

En storm av spørsmål raste gjennom Samis hode:

«Hva skal familien min gjøre uten meg?»

«Finner de plass et sted for å gravlegge meg?»

«Hvordan vil jeg fraktes fra sykehuset til gravlunden? På en eselkjerre eller vil noen bære meg på sine skuldre?»

«Fortjener jeg å bli drept, fordi jeg er journalist?»

Mange lesere har gjennom snart to år med brutal krigføring i Gaza, lurt på hvordan VG samarbeider med en lokal reporter og får ut reportasjer fra den lukkede kyststripen.

Det skal dere nå få vite:

54 år gamle Sami har jobbet med VG i Gaza siden 2010.

Gjennom svært mange reportasjereiser til Gaza, ulike kriger og store nyhetshendelser har Sami vært en avgjørende lokal hjelper og tilrettelegger for besøkende VG-journalister.

VGs avdøde krigsfotograf Harald Henden, reporter Harald Berg Sævereid og Sami.

Under tidligere kriger mellom Israel og Hamas i Gaza, har Israel stort sett sluppet reportere inn uten begrensninger.

Etter 7. oktober, 2023, havnet verdenspressen i en helt annen situasjon.

VG-reporterne Espen Rasmussen og den nå avdøde fotografen Harald Henden reiste fra Oslo til Israel umiddelbart etter Hamas-angrepet på Israel.

Der dokumenterte vi skadene og ødeleggelsene, snakket med israelske overlevende og etterlatte.

Samtidig startet Israel svar mot Gaza.

De store, internasjonale nyhetsmediene spurte det israelske forsvaret om tilgang, men ble avvist.

VG snakket med Sami og han startet det journalistiske arbeidet allerede 9. oktober, to dager inn i krigen.

Da hadde de israelske bombeangrepene allerede drept nesten 700 mennesker.

Bildet under er fra hans eget nabolag, Jabalia, nord i Gaza den dagen.

Jabalia ble raskt et livsfarlig sted å oppholde seg, også for Sami og hans familie, som blant andre inkluderer hans seks år gamle datter og 85 år gamle mor.

I slutten av oktober forlot de familiehjemmet. Siden har han byttet oppholdssted seks ganger, for å holde seg så trygg som mulig.

Mens krigen raste gjennom 2024, jobbet Sami tett med VGs reportere i Oslo, gjennom nesten daglig kontakt, over tekstmeldinger og telefon.

Arbeidsforholdene har vært ekstreme:

Ikke bare er det mangel på journalistiske verktøy, strøm og stabilt internett. Sami har også flere ganger overlevd bombeangrep, svært nær der han har oppholdt seg.

Flere medlemmer av hans slekt er også drept i angrepene.

I mai var Sami bare metre unna et angrep som drepte mer enn 20 mennesker. Han forsøkte å redde en journalistkollega som ble truffet, men det gikk ikke.

I januar 2025 inngikk Israel og Hamas våpenhvile, og det ble mulig for Sami og familien å reise tilbake til nordlige Gaza.

Han fikk endelig reist tilbake til hans eget nabolag, Jabalia, for å sjekke om hans fire etasjers hus fortsatt sto.

Han fant bare et hav av ruiner.

Til slutt fant han en rosa kjole, en gave han en gang hadde kjøpt i Kairo og gitt til moren.

Da innså han at det var her familiehuset en gang sto.

«Jeg kjente ikke igjen mitt eget nabolag. Alt var ødelagt. Jeg måtte spørre folk jeg møtte om hvor huset mitt lå», sa Sami den gangen.

Selv beskriver Sami øyeblikket da han fant familiehjemmet i ruiner slik:

«Et hus er i bare vegger og betong. Det er et spirituelt hjem. Dette er stedet jeg pleide å sove, stedet jeg følte meg varm, stedet jeg lekte med barna mine, hvor jeg pleide å lese»

Sami under rapportering fra kontoret sitt.

Våpenhvilen endte i mars, og Israel innførte en total blokade på mat og medisiner og rent drikkevann.

Sami og familien måtte begynne å rasjonere, til halvannet måltid om dagen:

En forsinket frokost med litt te og noen biter brød. Hvis de fikk tak i sukker, hadde de litt sukker i teen.

Middag er linsesuppe, ris eller makaroni – hvis de får tak i noe av det på markedet.

60 gram sukker kostet i juli 60 kroner i Gaza.

I juli ble situasjonen mer desperat. Matlageret var helt tomt.

VG holdt kontakt med Sami, men han ble svakere og svakere.

Han forsøkte å beskrive hva sulten gjorde med ham i en tekstmelding:

«Synet mitt er tåkete, jeg må ofte fokusere to ganger før jeg forstår hva jeg ser på.

Vi legger oss sultne hver kveld, og det gjør meg gal. For jeg har penger i bankkontoen min, men jeg kan ikke kjøpe noe mat fordi Israel ikke har tillatt tilførsel av kontanter.»

Det er ingen åpne skoler i Gaza. Sami forsøker å undervise datteren i språk og matte, likevel.

«Vi har vent oss til å sove med bombing, men nå får vi ikke til å sove på grunn av sult.

Mitt største problem er min datter Laila, på seks år, noen ganger gråter hun fordi hun vil smake godteri eller en kjeks. Men jeg får ikke tak i det til henne. Jeg føler på skam.»

Forrige søndag bestemte det israelske forsvaret seg for å drepe den mest kjente palestinske journalisten i Gaza.

Al-Jazeera-korrespondenten Anas al-Sharif (28) befant seg i et pressetelt utenfor et sykehus, sammen med sine kolleger, da Israel avfyrte et missil mot dem.

Fem al-Jazeera-medarbeidere og en frilanser ble drept.

Israels forsvarte det målrettede angrepet med å påstå at de hadde bevis for at al-Sharif ledet en Hamas-celle, og at han kun «forkledde seg som reporter». Israel viste til dokumenter fra før krigen, de sa var funnet i Gaza.

Al-Sharif selv, Al Jazeera, presseorganisasjonen Reportere uten Grenser og FNs spesialrapportør for ytringsfrihet, har avvist anklagene og kalt dem grunnløse.

Israels regjering har gjentatte ganger hevdet at de lokale journalistene i Gaza sper Hamas-propaganda.

For Sami er anklagene direkte skremmende og begrensende.

– Hver gang Netanyahu gjentar at vi er talerør for Hamas, føler jeg det som en ny trussel mot oss. Jeg føler vi igjen blir et legitimt mål. Denne frykten begrenser vårt arbeid, sier han.

Begrensende for det journalistiske arbeidet er også Hamas-kontrollen i Gaza.

For selv etter to år med krig, er Hamas sitt grep og kontroll på bakken fortsatt begrensene for Gazas lokale journalister.

– Så klart er det det, sier Sami.

Det betyr blant annet at flere reportere praktiserer ulike nivå av selvsensur.

Likevel: Det betyr ikke at det Sami skriver fra Gaza er kontrollert eller sensurert av Hamas.

– Det at jeg rapporterer om israelske overgrep inne i Gaza, betyr ikke at jeg støtter Hamas, sier han.

Han beskriver en rekke tilfeller fra tiden før krigen, der Hamas har stoppet og vanskeliggjort hans rapportering. Han forteller at han både er blitt slått av Hamas-politi, pågrepet av deres sikkerhetsstyrker og pålagt utreiseforbud.

– Jeg har ofte kritisert Hamas. Jeg er ikke deres mikrofonstativ.

FN, internasjonale presseorganisasjoner og Amnesty Internasjonal har før også kritisert Hamas for manglende ytringsfrihet inne i Gaza, en kritikk Hamas har kalt «politisk motivert».