2 hours ago
1
– Sett fra mitt ståsted som idrettsforsker – der jeg studerer mønsteret til land som starter krig i kjølvannet av store idrettsmesterskap – er jeg veldig redd for at situasjonen vil eskalere etter fotball-VM. Jeg gruer meg skikkelig til VM er over.
Zohreh Abdollahkhani snakker tydelig.
Stemmen avslører at frykten hennes er ekte.
Skremmende eksempler
Hun sitter i en sliten og liten stol på funkisbaren Juret. Oslo Freedom Forum er i full gang i Oslo Konserthus på den andre siden av veien.
– Sist gang brøt krigen ut rett etter vinter-OL, som du kanskje husker. Jeg minnes at vi var en gruppe idrettsutøvere som hadde et nettmøte, og så var det en som sa: «I morgen er avslutningsseremonien for OL i Italia. Da kommer de til å angripe.», forteller Abdollahkhani.
– Vi satt der og skalv, alle sammen, fortsetter hun.
Abdollahkhani har nettopp forsvart doktorgraden sin innenfor idrett og politikk. Tankene hennes gikk til Russland.
– Hvis du ser på mønsteret fra idrettsverdenen. Det startes aldri store kriger under globale idrettsarrangementer. Hvis du ser på Russland. Alle tre gangene kom etter at OL var over, forklarer Abdollahkhani.
Helt på tampen av OL i Sotsji i 2014, sendte Vladimir Putin russiske soldater inn i Ukraina og annekterte Krymhalvøya.
Fire dager etter at OL i Beijing ble avsluttet i 2022, gikk Russland til fullskalakrig mot Ukraina.
Russland hadde også brukt OL i Beijing i 2008 på tilsvarende vis. Samme dag som det var åpningsseremoni, brøt det ut full krig mellom Russland og Georgia over utbryterregionen Sør-Ossetia.
Tryglet moren om å hamstre
Nå var det hjemlandet Iran hun fryktet for. Abdollahkhani bor selv i Oslo, men har sin nærmeste familie i hjemlandet.
OL i Milano og Cortina var i praksis over. USA og Donald Trump hadde ennå ikke lyktes med å få regimet i Iran med på en atomavtale.
Abdollahkhani var overbevist om at en krig var veldig nært forestående.
– Jeg husker jeg ringte familien min og nærmest tryglet dem: «Kan dere kjøpe ekstra mat?» Moren min ble bekymret og spurte om det gikk bra med meg. Jeg svarte bare: «Kan du ikke bare kjøpe ekstra mat? Vær så snill, kan du bare kjøpe ekstra mat?».
– Hun sa: «Jeg respekterer det du sier, men klokken er ti på kvelden.» Jeg sa at jeg visste det, men ba henne innstendig om å gjøre det uansett. Da svarte hun: «Ok, jeg drar og kjøper ekstra mat, men bare fordi jeg elsker deg.» Jeg var så takknemlig for at hun gjorde det.
– Og så brøt krigen ut. I tre uker var vi helt uten forbindelse og kunne ikke engang snakke sammen. Da vi endelig fikk kontakt igjen etter tre uker, spurte moren min meg: «Sa de det på nyhetene i Norge?».
Moren lurte på hvordan Zohreh Abdollahkhani kunne vite at USA og Israel skulle gå til krig mot Iran.
– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det for henne, så jeg svarte vel bare noe sånt som at «ja, kanskje de gjorde det … Jeg vet ikke».
Nå kjenner Abdollahkhani på den samme frykten.
Hva skjer etter fotball-VM?
Trump hevder en fredsavtale med Iran skal signeres søndag. Iran har på sin side sagt at det ikke vil bli noen signering søndag.
Spørsmålet er, kommer det en kraftig eskalering av krigen så fort fotball-VM i USA, Mexico og Canada er over 19. juli?
– Jeg får panikk. Dette mønsteret gjentar seg jo bare igjen og igjen, fastslår hun.
Familien hennes har det bra fysisk, men Abdollahkhani er usikker på hvordan det står til med dem følelsesmessig.
– Helt ærlig, så aner jeg ikke. Men jeg har en nevø på fem år. Han har også krøllete hår, som den eneste andre i familien, så vi har knyttet et skikkelig sterkt bånd over disse krøllene våre, forteller Abdollahkhani.
Hun smiler av tanken på nevøen og dette båndet.
– Han sa til søsteren min: «Si til Zohreh at jeg vil flytte til Norge og bo der. For jeg liker ikke at flyene flyr».
Hvem liker vel bombefly over sitt eget hjem?
– Det knuste meg i tusen biter. Jeg tenkte bare at «jeg skulle ønske jeg hadde makten til å holde dere alle trygge her». Så jeg vet ikke hva de har gått gjennom. Ingen vet det.
Likevel drømmer hun om å flytte hjem til Iran en dag.
– På sekundet landet mitt er fritt, reiser jeg hjem. Det er den aller største drømmen jeg har. Jeg har bodd i et demokratisk land. Jeg har lært mye i Norge, og jeg lærte mye i løpet av årene jeg studerte i Sør-Korea. Jeg vil bare reise tilbake og bruke alt jeg har lært for mitt eget land.
English (US)