Fotballens paradoks

Fotball er verdens største idrett. Det er egentlig merkelig, tatt i betraktning hvor lite som faktisk skjer i en fotballkamp.

Å se på fotball innebærer to timers forhåpningsfull venting, der forventningene nesten aldri innfris. I beste fall får man et par skåringer å juble for i hver omgang. Ofte ebber kampen ut i 0–0.

Likevel kommer publikum tilbake uken etter, like forventningsfulle. Det er langt fra gitt at det vil fortsette.

Fotballens fascinasjon skyldes at klubben er byens eller bydelens klubb, og dermed en identitetsmarkør for innbyggerne.

I vår tid sies det at det er få knagger å henge identitet på, fordi vi oftere skifter bosted, jobb, nettverk, meningsfeller og ektefeller. Klubbidentitet tilbyr stabilitet: Det sies at man kan bytte kone, men ikke klubb.

Bodø/Glimt er et nærliggende eksempel, dels fordi de var overraskelsen i årets Champions League, og dels fordi klubben lenge har spilt en symbolsk rolle for mange nordlendinger.

Allerede i 1919, da Bodø hadde under 5000 innbyggere, tok hundrevis av bodøværinger dampskip til Harstad for å se kretsfinalen mot Narvik/Nor.

I 1975 vant Glimt den første direktesendte cupfinalen på TV – beskrevet som den viktigste hendelsen for nordnorsk oppreisning noensinne, i en tid der nordlendinger i sør måtte skjule dialekten for å aksepteres.

Fotballen fascinerer også fordi David kan slå Goliat. Glimts reise siden 2019, da klubben hadde seriens laveste budsjett, er en reise mot alle odds: økonomi, demografi og geografi – i en liten, isolert og vindfull by nord for polarsirkelen.

På banen er det ti nordmenn og én danske. Halvparten er fra Nordland. Aldri har det vært spilt bedre fotball lenger nord i verden, og aldri har nettopp det vært viktigere.

At mange kan kjenne seg igjen i spillerne, er også en suksessfaktor for fotballen. Mange av tidenes beste spillere har vært stuttjukke alkoholikere. Fotball er dessuten ikke som håndball, der du helst bør være minst 190 centimeter høy for å være aktuell.

Og i hvilken annen idrett enn fotball ser man ofte at verdens beste utøvere mislykkes med oppgaver som de fleste av tilskuerne ville behersket, som for eksempel å skåre på et straffespark?

Den viktigste årsaken til fotballens fascinasjon, er paradoksalt nok at det skjer lite i fotball. Kollega Arve Hjelseth pleier å si at fotball ikke er populært på tross av at det skjer lite sammenlignet med annen idrett og populærkultur, men på grunn av det.

I gjennomsnitt skåres det under tre mål per kamp i toppfotballen. Altså er det under tre høydepunkter per kamp på rundt to timers varighet. Det ville ikke et kino-, konsert- eller håndballpublikum akseptert. Hvorfor fungerer det i fotball?

Når det skjer så lite på banen, blir det tid til mye annet. Derav supporterkulturen. Og at det skåres lite i fotball gir underdogen en bedre sjanse enn i de fleste andre idretter, fordi det kan holde med ett mål for å vinne.

Få høydepunkter i fotball innebærer dessuten at når noe først skjer, blir det viktig. I håndball er det mindre grunn til jubel for 1–0-skåringen, fordi det gjerne kommer minst 20 skåringer til hver vei.

I fotball kan 1–0-skåringen være kampens avgjørende – og eneste – øyeblikk.

Og når noe blir viktig, utløser det følelser. Nesten ingenting i hverdagslivet kan utløse så store følelser som fotball. Når ellers, bortsett fra på fotballkamp, kaster du deg rundt halsen på vilt fremmede mennesker?

Fotballens få og store høydepunkter har enn så lenge vært en suksess: Høydepunktene er få nok til at det blir viktig og emosjonelt om noe først skjer, samtidig som høydepunktene er mange nok til at folk finner det bryet verdt å vente på dem.

Hva truer fotballens posisjon? Svaret er først og fremst tidsånden. Dag Solstad spådde fotballens død i møtet med den moderne underholdningsindustrien, fordi fotballen ikke passer med samtidens rytme.

Å se på fotball er å vente på at noe kanskje skal skje. Dagens ungdom er vant med sosiale mediers raske høydepunkter og virker mindre fascinert av fotballens venting enn generasjonene før dem.

Å korte ned fotballkampens lengde er ingen god løsning. Når tribunekulturen er innovativ på sitt beste, er det nettopp fordi mange finner mening i den uten å følge hvert spark på ballen.

Å rekruttere ungdom som publikummere handler derfor om å introdusere dem for et tribuneliv som livnærer seg på at det skjer relativt lite på banen. Slik kan fotballen overleve.

Fotball er ikke tettpakket med det spektakulære. Kanskje er det derfor Solstad beskrev det amerikanske publikummet under VM i 1994 som det verste han hadde sett. Jubelen sto i taket når målvakten tok utspark, for da gikk ballen høyt til værs, og jubelen dalte mens ballen dalte. Årets VM vil vise om amerikanerne har lært.

Fotball er uinnfridde forventninger – et langsomt spill der nesten ingenting skjer. Likevel er det dette spillet som er vår tids største.

Det kan forklares med at fotballen er underholdende fordi den ikke forsøker å være det – men det spørs om ungdommen er enig.