«Kan det være? Jo, det er jo han, men hva i alle dager gjør han på det bildet der?»
Slik hvisket og snakket vi rundt på desken tidligere i høst. Donald Trump sto på scenen for å presentere sin fredsplan for Gaza i feriebyen Sharm el-Sheikh, omkranset av en rekke politiske ledere.
Presidenten i Egypt deltok. Det gjorde Tysklands forbundskansler også. Vår egen statsminister var med, om enn ikke på den siste pressekonferansen.
Det var derimot en annen og uventet skikkelse. Helt ytterst i forsamlingen stod en lett gjenkjennelig, skallet sveitsisk-italiener, Gianni Infantino, også han med en presidenttittel. Ikke for et land eller for en stat, men president i FIFA, verdens fotballforbund.
Akkurat hva han gjorde der, bortsett fra å love støtte til gjenoppbygging av fotballbaner på den helt ødelagte kyststripen, vet jeg fortsatt ikke. Men Infantinos tilstedeværelse på dette toppmøtet står igjen som et symbol på hvordan Donald Trump driver politikk.
USAs president, Donald Trump, og FIFA-president Gianni Infantio med VM-pokalen i Det ovale kontor.
Foto: AFPModerne internasjonal politikk har til vanlig blitt drevet gjennom sammensatte og kompliserte prosesser som veier ulike hensyn opp mot hverandre: Staters egne interesser, kortsiktige behov, langsiktige konsekvenser, moral og maktbalanse.
Det er et eget håndverk med en egen tyngdekraft, ofte drevet fram av diplomater og politikere med lang erfaring og kjennskap til landene de behandler.
Med Trump er det ikke sånn. Han ser ut til å drive internasjonal politikk slik han driver egne forretninger: Med personlige forbindelser, forhandlinger og økonomiske interesser som drivkraft.
I et essay i Morgenbladet beskriver tidligere statssekretær Henrik Thune hvordan de gamle maktsentrene i Washington står nesten tomme.
I gangene hvor krig og fred har blitt avgjort i generasjoner, som Eisenhower-bygningen, er det ikke knapt mennesker igjen, og de som er der vet lite om hva som skjer.
I stedet sender Donald Trump sin tidligere forretningsforbindelse Steve Witkoff, en eiendomsutvikler, verden rundt. Ofte reiser han sammen med svigersønnen Jared Kushner, også han forretningsmann.
Avisen Wall Street Journal beskriver i inngående detalj hvordan forretninger og politikk glir over i hverandre i Ukraina-forhandlingene, der amerikanske forretningsfolk loves store muligheter i Russland etter en fredsavtale.
Grunnen til at demokratier har forhandlet med andre land gjennom systemer, ikke enkeltpersoner og forretningsmenn, er åpenbar: Tar du med deg egne personlige interesser inn i en fredsforhandling, er sjansen stor for at du kan godta en samlet sett dårlig avtale, så lenge du selv tjener penger på den. Korrupsjonen ligger og lurer rett under overflaten.
I denne nettverksbaserte verdenen, der mye, veldig mye, dreier seg om penger, passer også Infantino og fotball inn, uten direkte sammenligning før øvrig. Han representerer en global sport med en rik historie hvor pengene flyter, og er en brikke som kan brukes når det er nødvendig.
Infantino og fotball har en ting til som er interessant for Trump, oppmerksomhet. Det er det andre beinet Trumps politiske liv hviler på. Alle vil til VM. Alle, i hvert fall nesten alle, liker fotball. Hvem i Norge vokste ikke et par centimeter etter Italia-seieren? Og fotballtrøyer med Messi, Ronaldo og Haaland på ryggen finnes i alle kroker av verden, fra den minste og fattigste landsby i Afrika til hippe barer i Tokyo.
Trump er ikke alene om å bruke store idrettsarrangementer til egen politisk vinning. Sport og politikk har alltid vært tett sammenvevd.
I 1998, da Frankrike arrangerte og vant sitt første VM, satt daværende president Jacques Chirac med sitt franske fotballskjerf på kamp etter kamp, og hvem husker vel at han egentlig ikke kunne så mye om fotball og at han faktisk ikke kunne navnet på spillerne en gang? Men som statsleder hører han jo også til på tribunen under store samlende begivenheter som dette er.
På den mørkere siden av det politiske spekteret, brukte det argentinske militærdiktaturet sitt VM-arrangement i 1978 for å framstille seg som populære og vellykkede, mens de skjulte et tortursenter for politiske fanger noen hundre meter fra nasjonalstadion i Buenos Aires hvor Argentina til slutt slo Nederland i finalen.
Trump skrur dette til på sin måte. Han flyttet trekningen fra Las Vegas til Kennedy-senteret i Washington D.C. hvor han har gjort seg selv til styreleder. Han har åpent brukt arrangementet til å legge politisk press på motstandere ved å true en arrangørby som Boston, styrt av Det demokratiske parti.
Trump påstod det at det er for mye kriminalitet der, så kanskje de ikke burde få arrangere VM-kamper som planlagt? Lignende påstander har Trumps regjering brukt til å sende føderale styrker til andre amerikanske byer, også de styrt av Demokratene.
Det er FIFA som arrangerer VM og har kontraktene med vertsbyene, men Trump påstod han kunne ta en telefon til Infantino, eller Gianni som han sa, for å ordne dette. Fotballen blir dermed en del av en politisk kamp, og et verktøy i amerikansk innenrikspolitikk.
BLE MED PÅ FESTEN: Trump feiret med Chelseas spillere da de løftet troféet som vinnere av VM for klubblag i sommer.
Foto: ReutersRisikoen er også til stede for at FIFA knyttes indirekte opp mot Trumps politikk. Det være seg de kontroversielle dødelige angrepene på småbåter utenfor Venezuela, en streng innvandringspolitikk som gjør at fotballfans kanskje ikke kommer inn i landet, eller hvem vet, en fredsavtale med Russland som ofrer Ukrainas selvstendighet i bytte mot lukrative forretninger for et knippe amerikanske forretningsfolk.
Når man først har lagt inn på den veien med Trump som FIFA og Infantino har gjort, er det ikke lett å snu. Hva med en egen fredspris for eksempel? Etter at det ble klart at Trump ikke får Nobels fredspris, opprettet FIFA en egen fredspris som skal deles ut i forbindelse med trekningen.
Vi vet ennå ikke hvem som får den eller hvordan vinneren pekes ut, men jeg blir i hvert fall ikke veldig overrasket om den går til kveldens vert.
For FIFA og fotballen kan det kanskje være politisk opportunt å koble seg til Trump i dette VM. Til en viss grad har de heller ikke noe valg. Han er tross alt president i det viktigste arrangørlandet, og de trenger et arbeidsforhold for at dette skal fungere.
Men de hadde ikke trengt å klistre seg så tett på Trump med deltakelse i storpolitiske forhandlinger, fredsprisutdeling og åpenlys smisking.
Både for fotballen og alle andre som nå danser rundt Trump og hans nærmeste, kan det være greit å huske på at det kommer en tid etter dette også.
Publisert 05.12.2025, kl. 15.08















English (US)