Da sluttsignalet gikk, klarte jeg knapt å tro det. 2–1. Norge slo Brasil. Igjen. Erling Braut Haaland med begge målene.
Rundt meg brøt titusenvis av nordmenn ut i den samme jubelen jeg hadde sett hos venner på en TV-skjerm i Halden for 28 år siden. Forskjellen var at denne gangen var jeg ikke tilskuer til andres feiring. Jeg var midt i den.
Mens jeg sto midt i folkehavet, gikk tankene mine 28 år tilbake. Til en liten gutt i Halden.
Å vokse opp med innvandrerbakgrunn i fattigdom gjorde at jeg altfor ofte kjente på utenforskap, skriver Javad Mushtaq.
Foto: PrivatMin far var blant de aller første med innvandrerbakgrunn som bosatte seg i Halden på 70-tallet. Vi var åtte søsken. Pengene strakk sjelden til. Da de andre barna snørte på seg skinnende fotballsko og dro på trening, ble jeg ofte stående igjen. Fotballen virket forbeholdt dem med god råd.
Men vi fant alltid en grusbane. Vi fant alltid en måte å spille på.
Mitt første minne fra et verdensmesterskap er en skurrende radio i en kjeller i Halden, der vi lyttet til kampen våre landsmenn spilte i USA i 1994. Norges første VM siden 1938.
Fire år senere, da vi slo selveste Brasil i Frankrike, hadde vi fremdeles ikke TV hjemme. Jeg satt på gulvet hos venner. Jeg husker Drillo. Jeg husker Flo-pasningen. Jeg husker at tiden stoppet opp da Kjetil Rekdal plasserte ballen på straffemerket.
Og jeg husker hva jeg følte da ballen gikk i mål. For første gang i livet mitt kjente jeg på den overveldende kraften av å høre til. Ikke nesten norsk. Ikke også norsk. Bare norsk. Sammen med alle andre.
Utenfor MetLife Stadium i New Jersey, der Norge slo Brasil 2-1.
Foto: PrivatÅ vokse opp med innvandrerbakgrunn i fattigdom gjorde at jeg altfor ofte kjente på utenforskap. Men fotballen bryr seg verken om sosial klasse eller bakgrunn når dommeren blåser i fløyta. I det øyeblikket vi slo Brasil i 1998, var det ikke lenger «oss» og «dem». Det var bare Norge. Det var oss.
Senere i livet har jeg bare kjent på den samme bunnløse, nasjonale enheten én annen gang: da vi gikk skulder ved skulder i rosetoget etter 22. juli.
I åttendedelsfinalen ble det tre.
Da Haaland satte inn 1–0, føltes det som om hele MetLife løftet seg tjue centimeter. Da han doblet ledelsen, våget jeg knapt å tro det. Da Brasil reduserte og pumpet på for utligning i sluttminuttene, sto vi som ett – hjertet i halsen, stemmene hese, blikkene festet på klokka som ikke ville bevege seg.
Og så gikk sluttsignalet.
I 1994, i USA, spilte tre nordmenn seg ut av gruppespillet med uforløst potensial: Alf-Inge Håland, Erik Thorstvedt og Gøran Sørloth. 32 år senere, i det samme landet, står sønnene deres på laget som endelig går videre: Erling Braut Haaland, Kristian Thorstvedt og Alexander Sørloth. Tre fedre. Tre sønner. Samme land. Ferdigskrevet historie.
Sønnene fullfører det fedrene begynte. Og en gutt fra Halden, som lånte fotballsko av storebrødrene sine, får endelig – endelig – lov til å være en del av historien, ikke bare høre om den på en skurrende radio.
Kronikkforfatteren feirer i gatene i USA.
Foto: PrivatDe siste ukene har vært et eventyr. Jeg har svøpt meg i det norske flagget og gått gatelangs på Manhattan. Jeg har rodd sammen med hundrevis av nordmenn midt på Times Square – der, mellom gule taxier og enorme reklameskilt, kjente jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjenne så langt hjemmefra: at Norge var her. At vi var her. At jeg var her.
Jeg var på plass under forkampen mot Marokko, som en av svært få nordmenn med minoritetsbakgrunn. Jeg sto på tribunen mot Senegal.
Søndag tok jeg på meg den røde drakten. Jeg tok bussen ut til MetLife sammen med tusenvis av andre nordmenn. Jeg fant plassen min på tribunen.
Javad Mushtaq med kamerater på kampen mot Senegal.
Foto: PrivatDa fløyta gikk, satte jeg meg ned med resten – armene ut, årene i været – og rodde. Rodde for Rekdal. Rodde for Haaland. Rodde for guttungen fra Halden som lånte fotballsko av storebrødrene sine, og som aldri turte å drømme om at han en dag skulle sitte her.
Javad Mushtaq hjemme i Halden, der han vokste opp med sju søsken.
Foto: PrivatNå venter kvartfinale. For første gang i norsk fotballhistorie.
Jeg vet ikke hva som skjer nå. Jeg vet ikke hvor langt dette laget kan gå. Men jeg vet én ting: jeg håper på én roing til. Og en til etter det. Og en til.
For uansett hva som skjer nå, har jeg allerede fått det jeg kom for. Beviset på at gutten fra Halden hørte til hele tiden. Ringen er sluttet – men fortellingen er ikke over.
Vi ventet i 28 år. Det var så verdt det. Heia Norge!
På lørdag er jeg på kvartfinalen, og skal ro – minst en gang til.
Publisert 11.07.2026, kl. 11.09














English (US) ·