Fra flukt til styrke – en afghansk mors liv i Norge

For 21 år siden kom jeg til Norge sammen med to av barna mine, med et hjerte fullt av uro og en framtid jeg ikke kunne se for meg. Jeg var ung, ansvaret var tungt. Jeg var både mor og far – et vern for barna, en bærebjelke i hjemmet, og den eneste tryggheten for deres små hjerter.

Jeg startet livet her fra ingenting. Jeg kunne ikke språket, jeg kjente ingen, og jeg hadde ingenting annet enn tålmodighet, vilje og en mors grenseløse kjærlighet. Det var nettopp denne kjærligheten som fikk meg opp hver eneste morgen.

Vi slo oss ned i Kristiansand, hvor varme og inkluderende mennesker lindret noe av smerten ved å være fremmed. Jeg begynte på språkkurs, snakket med frykt, lærte gjennom feil og fortsatte med håp. Hvert steg jeg tok, tok jeg for barnas framtid, aldri bare for meg selv.

To år senere ble familien gjenforent. Året 2006 ble året da hjertet mitt etter mange år med smerte for første gang fant ro. Den natten alle fire barna mine sov under samme tak forsto jeg at mirakler fortsatt finnes.

Min yngste sønn bar dype sår etter årene borte fra sin mor. Nettene var fylt av gråt, og dagene av uro. Mange netter var jeg våken – jeg ba, gråt og holdt ham tett inntil meg. Med støtte fra helsevesenet, tid og uendelig kjærlighet, lærte han sakte å smile igjen. Da forsto jeg – en mors kjærlighet er sterkere enn all smerte.

Jeg lærte norsk, tok utdanning, fikk fagbrev og fast arbeid. Ingen vei var enkel, men hvert skritt gjorde meg sterkere. Den dagen jeg klarte å kjøpe min egen toroms leilighet, sa jeg stille til meg selv: Vi er ikke lenger ofre, vi er overlevere – og overlevere er sterke.

Førerkort og bil var ikke bare praktiske hjelpemidler, de var symboler på frihet, på selvstendighet, og på å stå støtt på egne ben. Det var da jeg virkelig så hvordan tålmodighet og utholdenhet begynte å bære frukt i barnas liv.

Min eldste sønn jobbet i mange år etter skolen og bygget sitt liv med ansvar og innsats. I dag bor han i Oslo, hvor han studerer videre. Å se ham stå stødig i livet gir meg en dyp og stille stolthet.

Mine to døtre arbeider begge innen helsesketoren, sterke, omsorgsfulle kvinner som hver dag bidrar til å hjelpe andre. I dag er de også mødre, og jeg er velsignet med fire barnebarn; små hjerter som gir meg livskraft og minner meg om livets sanne verdi.

Min yngste sønn fullførte først militærtjeneste og studerte deretter seks år i Slovakia. I dag arbeider han som veterinær. Å se ham i sin yrkesrolle gir mening til hver eneste søvnløse natt og hver bekymring jeg bar som mor. Dette er en mors seier.

I dag når jeg fyller 60 år, ser jeg på arrene mine med stolthet – for det var nettopp de som formet meg og gjorde meg til kvinnen som aldri ga opp.

Jeg deler min historie for å si:

Hvis du en dag står i mørket, hvis du er sliten, hvis du tror du ikke orker mer – ikke gi opp! Tid leger sår, og tålmodighet kan gjøre det umulige mulig. Denne dagen er min bursdag – men fremfor alt er den et vitnesbyrd om liv, motstandskraft og håp.