Fra frihan­delens land til et globalt økono­misk frykt-regime

Han sitter der i sin hvite nasjonale Barong-skjorte med broderte mønstre på brystet, tydelig stolt over å ha blitt innvilget audiens i Det hvite hus. Det blir imidlertid ikke mye snakk om Fillippinene underveis i den påfølgende pressekonferansen. Horden av journalister som er møtt opp, peprer isteden Trump med spørsmål om bl.a. Epstein-skandalen. President Marcos Jr. sitter smilende og tålmodig og lytter. Av og til får han smettet inn med et ord eller to.

Neste dag er handelsavtalen på plass. Fra nå av kan amerikanerne eksportere sine varer tollfritt til Fillippinene. Hva da med Marcos’ eget land, Fillippinene? De må fra nå av betale 19% toll på varene de vil prøve å selge til USA. Snakk om deal!

Slik valfarter verdenslederne til Washington, en etter en med hatten i hånden. De stiger ut av de sorte pansrede bilene sine, hilser vennlig på presidenten der han venter på dem i døråpningen. Alle virker de smigret over å ha blitt innvilget innpass til Det hvite hus. Neste dag vender de nesen hjem. For de fleste av dem blir dagen derpå en skikkelig økonomisk hang-over. Tilbake står pengemesteren i Det hvite hus og gnir hendene i fryd over de enorme tollinntektene som nå vil komme flytende inn i den amerikanske statskassen.

Det går noen dager etter besøket til Marcos før Donald Trump drar på ferie til morens hjemland, Skottland. Hele formiddagen den 27. juli svinger han rundt på golfbanen i sin nye pansrede golf- buggy, populært kalt «Golf Force One.» Denne dagen er han sammen med sønnen Eric og den amerikanske ambassadøren Warren Stephens.

Imens sitter en ny pilgrim og venter på ham i landsbyen Turnberry like i nærheten. Det er EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen. Hun er sjef for 27 medlemstater med til sammen 450 millioner innbyggere, nærmere hundre millioner flere enn i USA. Allikevel ser hun så liten ut der hun sitter, tynn og blek ved siden av den rødslige Trump. Men hun er som alltid smilende og vennlig. For sikkerhets skyld legger hun også inn noen innsmigrende ord henvendt til «den store tollbetjenten.» Europa holder pusten. Blir det 30% toll og handelskrig- eller? Nei, Trump er i godlune denne dagen. Runden på golfbanen har gjort ham godt. Det blir bare 15% toll på varer fra Europa, forkynner han rundhåndet. Hele Europa puster lettet ut. Hva da med varene som amerikanerne skal eksportere til oss, kan vi jo spørre. De blir tollfrie-selvfølgelig.

Og vi må faktisk spørre oss selv: Hva i all verden er det du holder på med, Ursula? Hvilken ussel husmannskontrakt er det du har forhandlet frem på vegne av dine 450 millioner innbyggere? Og hvorfor smiler du nærmest lettet over resultatet? Dette er jo, for å si det på godt norsk, blodig urettferdig.

Akkurat nå føles det uendelig lenge siden liberalismen erobret Europa i siste halvdel av 1800- tallet og tollmurene ble revet ned i land etter land. Akkurat nå føles det også uendelig lenge siden president Woodrow Wilson under Versaillesforhandlingene 1919 kjempet som en løve for økt frihandel. Det føles akkurat nå også uendelig lenge siden den amerikanske utenriksminister George Marshall rundhåndet lot pengene flommet inn over Europas ruiner etter den 2. verdenskrigen. Ett vilkår stilte Marshall: Kunstige tollbarrierer måtte bort.

At globaliseringen og de åpne markedene siden 1990, i følge Verdensbanken, har løftet over 1 milliard mennesker ut av ekstrem fattigdom, er selvfølgelig knekkende likegyldig for Trump der han svinger rundt i den nye armerte golf-buggyen sin på Skottlands vakre, gresskledde vestkyst.

Og et dirrende spørsmål melder seg hos oss alle: Er det vi eller Trump som til slutt vil stå igjen med vinnerloddet? Er det vi som er dumme og Trump som egentlig er et finansielt geni? Om dette strides de lærde. Men de fleste fremtredende økonomene, inkludert Lawrence Summers og Adam Posen, mener at tollbetjenten i Det hvite hus faktisk er i ferd med å skyte seg selv i foten.

«Hans økonomiske forståelse», konkluderer Adam Posen i BBC´s «Talking business,» er fundamental feil.» Hans tollregime vil, hvis vi tror på Lawrence Summers, slå tilbake som en bumerang på ham selv i form av inflasjon, fallende vekst og synkende levestandard for store deler av befolkningen.

Man kan jo aldri vite, men kanskje vil bumerangen ramme Trump selv en dag. Hvem vet?

Akkurat nå føler vi imidlertid på skuffelsen over at EU, Australia, New Zealand, Japan, Sør-Korea, Norge. Island og Canada ikke har kommet opp med en felles strategi for å møte det tollpolitiske uhyret i Washington. I stedet må verdens ledere bite i seg raseriet før de legger seg smilende ned og kneler for kryptomesteren i Det hvite hus.