Fra mynter til kredittkort

«Vi overlater en hel generasjon til å lære økonomi gjennom dyrekjøpte erfaringer», skriver Rune Wangsmo i en kronikk på NRK Ytring. Jeg deler Wangsmos bekymring for unges økonomiske kunnskaper.

Men bildet han tegner av norsk skole er for ensidig. Som lærer i matematikk i videregående skole vil jeg gjerne nyansere.

Privatøkonomi er ikke fraværende i skolen. Den er en tydelig del av læreplanverket LK20 – både i matematikk og samfunnsfag, og som tverrfaglig tema under «Folkehelse og livsmestring». Økonomisk forståelse utvikles over tid, gjennom erfaring, begrepslæring og refleksjon.

På småtrinnet handler det om å forstå hva penger er, og å skille mellom ønsker og behov. Elevene lærer at valg har konsekvenser, og at man ikke kan få alt på en gang. På mellomtrinnet setter de opp enkle budsjett og regner på kjøp og salg.

På ungdomstrinnet arbeider de med renter, lån og økonomiske valg. I videregående opplæring lærer de å vurdere tilbud og forstå konsekvensene av ulike valg – som lån, sparing og bruk av kredittkort.

Det er konkret, praktisk og livsnært. I mitt klasserom regner elevene på lønn og skatt, setter opp budsjett og fører regnskap, regner på boliglån, analyserer kredittkortvilkår og undersøker ulike spareformer. De lærer ikke bare begreper – de lærer å bruke dem.

Samtidig er det sant at økonomisk læring har blitt mer abstrakt. I et kontantløst samfunn ser mange barn knapt fysiske penger. De ser bare et kort som sveipes eller en mobil som tæppes.

Det gjør pengenes verdi vanskeligere å forstå, og stiller større krav til skolen om å konkretisere økonomiske begreper og gi elevene erfaring med å tenke, planlegge og regne på penger de ikke nødvendigvis ser.

Likevel møter vi en utfordring: Når samfunnsdebatten gjentatte ganger beskriver skolen som irrelevant, svekker det elevenes tro på verdien av det de lærer. Det kan svekke motivasjon og læringsmiljø, og det kan bli vanskelig å skape engasjement når unge hører at skolen «ikke forbereder dem på livet».

Skolen har et ansvar – og det tar vi på alvor. Men økonomisk forståelse utvikles også i hjemmet. Når foreldre snakker med barna om penger, styrkes det vi gjør i klasserommet. Å overlate alt ansvar til skolen er å undervurdere betydningen av hverdagslæring og rollemodeller.

Samtidig vet vi at ikke alle barn vokser opp i hjem med like ressurser eller kunnskap. Her har skolen et utjevnende ansvar – og det ansvaret tar vi med oss hver dag.

Vi overlater ikke en generasjon til å lære økonomi den harde veien – vi gjør det vi kan for å lære dem å unngå den.