Fra nyttår ble CRPD-konvensjonen norsk lov – nå er flere saker på vei opp i rettssystemet

CRPD, eller Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, er en traktat som etter sin ordlyd gir funksjonsnedsatte ganske detaljerte rettigheter. Norge ratifiserte den i 2013. Funksjonsnedsattes organisasjoner har i mange år arbeidet for å gå ett skritt videre, og gjøre konvensjonen til del av norsk lov. I fjor fikk de gjennomslag.

Ikke bare er konvensjonen norsk lov, ved å bli tatt inn i menneskerettsloven skal den «ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning», på linje med EMK.

I forbindelse med lovvedtaket ble det understreket fra både departementet og justiskomiteen at loven ville få «begrensede rettslige konsekvenser», ettersom den allerede er ratifisert, men at inkorporering var ment å ha «viktig politisk og symbolsk betydning». Men ikke alle er enige i at loven mest er symbolsk, og nå er flere tvister på vei opp i rettsapparatet.

Seiler opp

En av sakene er allerede sluppet inn til Høyesterett. Det gjelder spørsmålet om en blind person kan nektes å være meddommer. En annen ble nylig behandlet i Borgarting lagmannsrett, og gjaldt tvangsmedisinering. En tredje ble nylig behandlet i Gulating lagmannsrett, og dreier seg om CRPDs konsekvenser for erstatningsretten.

Temaet i den siste av disse, er erstatningsutmåling for et barn som fikk alvorlige skader i forbindelse med fødselen. CRPD artikkel 19 pålegger staten å sikre «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform».

Barnet, ved vergene, har anført at gutten dermed har en individuelt håndhevbar rett til å bo for seg selv når han blir voksen – med de kostbare tilpasninger det vil kreve – uten å måtte ta til takke med et kommunalt botilbud. I lagmannsretten krevde skadelidte 48 millioner kroner.

Dette kravet ble avslått av staten, som mener CRPD ikke gir uttrykk for individuelt håndhevbare rettigheter. Staten fremholdt at det norske erstatningsnivået verken strider med CRPD eller andre konvensjoner, og at de 13 millionene barnet allerede har fått utbetalt, dekker hele hans fremtidige tap.

Dissens i ekspertgruppen

«Det er særlig hvordan CRPD skal tolkes og vektlegges ved erstatningsutmålingen, partene er uenige om», skriver Gulating lagmannsrett, før den viser til hva ekspertutvalget som utredet inkorporeringen mente. Utvalget ble ledet av høyesterettsdommer Hilde Indreberg, og skrev blant annet:

«Flertallets vurdering er at de rettslige konsekvensene av å inkorporere konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter må antas å bli begrensede. Konvensjonen har ikke som mål å gi nye menneskerettigheter for funksjonshemmede, men å avklare innholdet i eksisterende rettigheter og særlig peke på hva statene må gjøre for at menneskerettighetene skal bli virkeliggjort for funksjonshemmede på lik linje med andre. På de fleste områder vil inkorporering ikke bety lovfesting av nye plikter.»

Flertallet besto i denne sammenhengen av Indreberg og professor Kjetil Mujezinović Larsen. Mindretallet, tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, advarte mot å gjøre konvensjonen til lov. Han mente CRPD kan pålegge det offentlige «langtrekkende handlingsplikter som vil kunne ha stor betydning for kommunenes økonomi og mulighetene for prioritering mellom viktige formål», og at dette igjen vil overføre ressursfordelingen fra politiske myndigheter til domstolene.

Anker til Høyesterett

Stortingsflertallet lyttet ikke til mindretallets advarsel, og nå er konvensjonen altså norsk lov. Etter en gjennomgang av forarbeidene skriver Gulating til slutt:

«Lagmannsretten kan ikke se at CRPD artikkel 19 pålegger skadevolder et høyere ansvar for å erstatte skadelidtes sosialmedisinske utgifter, enn det som allerede er fastsatt i skadeserstatningsloven § 3-1 og rettspraksis. (...) 

Utvalgets vurdering er at inkorporering av artikkel 19 ikke vil gi utvidede forpliktelser for kommunene knyttet til brukerstyrt personlig assistanse eller andre tjenester, som kan håndheves i domstolene. Inkorporering vil imidlertid kunne føre til at konvensjonen får større gjennomslagskraft i de konkrete vurderingene av hva slags tjenester som tilbys, slik at de funksjonshemmedes selvbestemmelse i praksis blir tillagt større vekt.»

Barnets prosessfullmektig, Carl Aasland Jerstad fra Haver, sier han nå jobber med anken til Høyesterett.

Carl Aasland Jerstad, Haver.

– Det er en relativt knallhard dom, som jeg må innrømme overrasket meg voldsomt, sier Jerstad, som må konstatere at lagmannsretten kapper erstatningsbeløpet med 10 millioner kroner sammenlignet med tingrettens dom.

– Gulating rykker norsk erstatningsrett, og ikke minst autonomien til mennesker med nedsatt funksjonsevne, flere hakk tilbake i utvikling om dommen skulle bli stående. Jeg både tror og håper at Høyesterett tar den inn, det er det absolutt grunnlag og sterkt behov for, sier Jerstad.

Han mener saksøkerens rett til erstatning for privat finansiering av egen tilrettelagt bolig følger av både CRPD og ordinær erstatningsrett.

– Vi mener at det er en klar menneskerettighet for skadelidte selv å velge egen bolig, hvor og med hvem han skal bo, og at han ikke har noen plikt til å søke det offentlige om institusjonsplass eller tilrettelagt omsorgsbolig. Vi krysser fingrene for at saken tas inn i sin fulle bredde, sier Jerstad.

Det offentliges prosessfullmektig i saken har vært Ketil Sørvig og Maria Kirkeeide Ravnå fra Helseklage. Sørvig mener naturlig nok at Gulatings tolkning av CRPD er riktig.

– Utmåling av pasientskadeerstatning for de poster som var til behandling skal utmåles med bakgrunn i normen «nødvendig og rimelig», som utpenslet i Høyesteretts praksis. Lagmannsretten var enig i Pasientskadenemndas syn om at CRPD ikke kan gi grunnlag for en høyere individuell erstatning enn det som følger av retts- og nemndspraksis. En slik regel ville medføre at skadelidte kunne bygge individuelle rettigheter etter CRPD, som øvrige med funksjonsnedsettelser ikke er omfattet av, sier Sørvig.

Dommen finner du her.