Frafall handler også noen ganger om at skolen er for lett

Verdens rikeste land driver en av verdens dyreste skoler og får noe som ligner påkostet middelmådighet tilbake. Norske elever ligger rundt OECD-snittet i kunnskapstester, resultatene faller, og Norge havner bak alle de nordiske landene utenom Island. Samtidig bruker vi henholdsvis 55 og 44 prosent mer per elev i grunnskolen og videregående enn OECD-snittet.

Da holder det ikke med mer penger eller nye reformer. Spørsmålet er hva skolen egentlig er bygget for.

Svaret er ganske enkelt. Norsk skole er bygget for å sikre at ingen faller for langt bak. Det er et hederlig prosjekt. Fellesskolen har gitt Norge små forskjeller og høy tillit, og få vil tilbake til en skole der bakgrunn avgjør skjebne.

Utfordringene oppstår når hele systemet og politikken orienterer seg mot bunnen av prestasjonsskalaen. Da blir toppen et problem, ikke en ressurs.

Det merkes i debatten. Ord som «nivådeling» og «fordypningsprogram» utløser samme refleks: Skolen må være inkluderende.

Selvsagt skal skolen være inkluderende. Men i norsk skolepolitikk har inkludering fått en ganske spesiell oversettelse. Inkludering betyr ofte samme tempo, samme løype og samme ambisjonsnivå for flest mulig. Resultatet blir at gjennomsnittet setter takhøyden.

Her ligger flinkisangsten.

Janteloven trenger ikke å siteres for å styre skoledebatten. Refleksen lever fint på egen hånd. Forslag som hjelper elever som strever får bred støtte. Forslag som gir mer rom til elever med høyt læringspotensial møtes derimot med skepsis. Ambisjon får raskt et mistenkelig skjær over seg, som om høy faglig fart automatisk produserer klasseskiller.

Samtidig betaler en stor elevgruppe prisen. Rundt 10-15 prosent av dagens elever har et særlig stort læringspotensial. Slike evner finnes i alle typer hjem, men ikke alle hjem har ressurser til å utvikle dem. Når skolen heller ikke gir nok faglige utfordringer, blir potensialet stående ubrukt. Noen underpresterer, noen mister motivasjonen, og noen faller faktisk ut fordi skolen oppleves for lett.

Det bør ryste flere enn det gjør. Frafall handler ikke alltid om at skolen er for vanskelig, men noen ganger også fordi skolen er for lett.

Likevel passer denne elevgruppen dårlig inn i venstresidens skolefortelling. Når venstresiden snakker om skole, handler det nesten alltid om bunnen. Det er forståelig nok, men et kunnskapssamfunn kan ikke bare diskutere bunnen av prestasjonsskalaen. Det må også tåle å diskutere toppen uten å snakke som om man planlegger sveitsiske privatskoler for de aller rikeste.

Diskusjonen om nivåvalg viser hvor sterk denne refleksen er. I matematikk velger elever allerede mellom ulike nivåer. Ingen mener at dette ødelegger fellesskolen.

Men når Høyre foreslår mer nivåvalg i flere fag, oppstår en helt annen debatt. Da advares det mot A- og B-lag i skolen. Samme prinsipp som fungerer fint i matte blir plutselig farlig politikk.

Elever lærer i forskjellig tempo. Spørsmålet er om skolen skal ta det på alvor, eller late som om alle lærer likt.

Striden rundt IB-tilbud i offentlig skole viser akkurat det samme. International Baccalaureate (IB) er et mer krevende internasjonalt fagløp som finnes i store deler av verden. I Norge blir diskusjonen fort prinsipiell: svekkes fellesskolen, skapes elitisme?

Her blir norsk skolepolitikk nesten komisk. Samtidig som politikere holder lange taler om internasjonal konkurransekraft, teknologimiljøer og behovet for flere forskere, kan et mer krevende faglig løp for motiverte elever utløse bekymring for feil verdier.

På sett og vis har kunnskapsministeren klart å gjøre et internasjonalt tilbud i offentlig skole til en kulturdebatt om «somaliske linjer».

Sterke fagmiljøer oppstår sjelden i systemer som blir nervøse av egne toppstudenter. Norge har fortsatt ingen universiteter blant verdens hundre beste i Times Higher Education-rangeringen. UiO ligger på plass 113.

Skal norsk skole levere bedre resultater, må debatten handle om mer enn bare bunnen av prestasjonsskalaen. Den må også handle om hvor mye rom vi faktisk gir til elever som vil mer, kan mer og bør lære mer.

Likhet er en av Norges største styrker. Men likhet betyr like muligheter, ikke lik fart. Fellesskole bør bety at alle får utvikle evnene sine, ikke at alle skal stå pent i samme kø.

Skal kunnskapssamfunnet tas på alvor, må noen tørre å si det som fortsatt sitter langt inne i norsk politikk.

Skoledebatten har et problem med flinke elever.

Et merkelig tabu i et land som sier at fremtiden skal bygges på kunnskap.