Fredsprisen til María Corina Machado treffer tidsånden

Årets fredspris er en påminnelse om at demokratiets fremtid hviler på dem som våger å protestere uten vold.

María Corina Machado ble i 2023 utestengt fra å stille som presidentkandidat. Foto: Cristian Hernandez/AP/NTB

María Corina Machado er tildelt Nobels fredspris – en utnevnelse som treffer tidsånden og speiler en av vår tids største utfordringer: den pågående nedbrytningen av demokratier verden over. Hun mottar prisen for sin utrettelige kamp for demokratiske rettigheter i Venezuela, i en periode der landet befinner seg i et dypt politisk mørke.

Der demokratiet i Venezuela på 1990-tallet fremsto som relativt stabilt, har det siden gjennomgått en dramatisk autoritær reversering. Under Hugo Chávez – og senere under Nicolás Maduro – er makten blitt konsentrert gjennom kontroll over domstoler, valgmyndigheter og sikkerhetsapparatet.

Denne utviklingen inngår i en bredere, global autokratiseringsbølge der autoritære trekk i økende grad drives frem av demokratisk valgte ledere. Politisering av rettsvesen, svekkelse av institusjonell uavhengighet og rettsforfølgelse av politiske motstandere har preget utviklingen i en rekke land – blant dem Ungarn og, i økende grad, USA.

I Venezuela har denne utviklingen ikke bare ført til avviklingen av demokratiet, men også til etableringen av et personalistisk styresett. Her utøves makt ikke gjennom formelle institusjoner, men via lojalitetsbånd til Maduro og hans nærmeste krets. Forskning viser at personalistiske regimer er særlig dysfunksjonelle. De presterer dårligere på tvers av en rekke indikatorer: De har svakere økonomisk vekst, leverer dårligere offentlige tjenester til folket, det er mer undertrykking og har høyere risiko for væpnet konflikt.

Venezuela er intet unntak. Mens fattigdommen ble nesten halvert mellom 2002 og 2012, snudde utviklingen deretter brått. Etter år med økonomisk kollaps og politisk vanstyre, levde i 2019 hele 96 prosent av venezuelanerne i fattigdom – 71 prosent i ekstrem fattigdom.

For vanlige venezuelanere er det mange ord gode grunner til å protestere. Og det har de gjort.

Regimets svar på dette har vært brutal undertrykkelse. Tortur, fengsling og vilkårlig vold mot demonstranter er blitt sentrale virkemidler for å opprettholde kontroll.

Midt i denne utviklingen er María Corina Machado blitt en samlende figur for opposisjonen. Etter å ha vunnet primærvalget på opposisjonssiden med overveldende 93 prosent i 2023, ble hun utestengt fra å stille som presidentkandidat – et grep som illustrerer regimets vilje til å eliminere enhver reell politisk utfordring. Til tross for omfattende forfølgelse ledet hun ikkevoldelige protester mot valgfusk.

Sivil motstand har lenge stått sentralt i venezuelanernes kamp for demokrati. Studentbevegelser, fagforeninger og menneskerettighetsgrupper har mobilisert hundretusener i bølger av protester – fra kampanjen La Salida i 2014 til de landsomfattende demonstrasjonene i 2017 og 2024. Formen har variert: fra store demonstrasjoner og sultestreiker til nabolagsprotester og cacerolazos, men målet har vært det samme: å gjenvinne demokratiet.

Et omfattende forskningsfelt – som også forskere ved både PRIO og UiO har bidratt til – viser at nettopp slik ikkevoldelig mobilisering har stort potensial for å lykkes. Når mange mennesker of brede lag av befolkningen deltar, øker sannsynligheten for demokratisk overgang betydelig. Særlig kampanjer med et eksplisitt demokratisk mål, som kombinerer ikkevoldelige strategier med bred sosial mobilisering og forankring i sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger, har høy sannsynlighet for å lykkes og bidra til varig demokratisk endring.

Dessverre viser og nyere studier at slike bevegelser i dag lykkes sjeldnere enn før. Det er lenge siden gjennombruddene etter fløyelsrevolusjonene i 1989, nellikrevolusjonen i Portugal eller blomster- og tulipanrevolusjonene på 2000-tallet. Håpet som ble tent under den arabiske våren, endte hovedsakelig i tilbakeslag og nye autoritære regimer.

Årsakene til dette vet vi enda ikke. Forskere peker blant annet på hvordan sosiale medier har endret dynamikken i motstandskampene. Plattformene muliggjør rask mobilisering, men undergraver samtidig de tette organisatoriske båndene som trengs for å opprettholde presset over tid. Autoritære regimer er blitt mer effektive til å overvåke, polarisere og splitte bevegelsene innenfra.

Machado er på ingen måte ikke ukontroversiell. Det er heller ikke overraskende. Få ledere av slike bevegelser er det. Også tidligere fredsprisvinner Martin Luther King ble kritisert, og av sine egne. Men håpet er at prisen allikevel kan bidra til å samle opposisjonen ytterligere.

Fredsprisen til María Corina Machado er derfor mer enn en personlig anerkjennelse. Den er en påminnelse om at demokratiets fremtid hviler på dem som våger å protestere uten vold når autoritære regimer har stengt alle andre rom for politisk deltagelse.