Frem og tilbake er minst like langt

Cathrine Instebø heter den nye langrennssjefen i Norges Skiforbund. Som ser ut til å være på vei til å gjøre noe ingen i forbundet har klart på mange år, nemlig skape ro.
Denne uka kan gi nye muligheter.

Både når det gjelder langrenn og forbundets helt egne blanding av langløp og ekstremsport, kalt «landslagsavtale».

På fredag fikk Instebø ett av de mest attraktive komplimentene man kan få i dette universet akkurat nå:

Hun er én som skaper dialog.

Altså: Hun er én det faktisk går an å snakke med.

Det sier selvsagt litt om Cathrine Instebø. Men enda mer om tilstanden i norsk skisport.

Den som ga den ferske «daglig leder for NSF Langrenn» denne anerkjennelsen, var ingen ringere enn Johannes Høsflot Klæbo. Midt i stua på hytta hans på Skeikampen annonserte langrennssporten egen bjelleokse at han de neste to sesongene vil være en del av landslaget.

Sist sesong endte han med å stå utenfor, en løsning som aldri fremsto særlig tilfredsstillende for noen av partene. Det var ingen hemmelighet at forholdet mellom Klæbo-leiren og daværende langrennssjef, Espen Bjervig, var alt annet enn hjertelig.

Nå er han skiftet ut med en 50-årig tennisspiller fra Bergen.

Ansettelsen ga umiddelbart et håp om så vel tydelighet som gode returer.

Med rette. Man har snakket og blitt enige. Og Instebøs posisjon fremstår allerede vesentlig styrket, etter gode skussmål fra flere involverte i prosessen.

Den kostbare roen

Klæbo-familien på sin side ville ha ro rundt forberedelsene til VM på hjemmebane. Og har fått det. Men det har åpenbart vært en krevende prosess. For en enighet som den som blir presentert denne fredagen betyr kompromisser.

Ro er en kostbar vare.

Særlig gjelder dette sannsynligvis sponsoravtalen Klæbo har hatt med Norsk Kylling og Reitan-gruppen, som har vært i direkte konkurranse med forbundets egne samarbeidspartner Norgesgruppen.

Landslags-Klæbo skal i korte trekk spise Mellombar, ikke saktevoksende fugl fra Sør-Trøndelag.

I hvert fall på vinteren.

Og da måtte millionavtalen med Norsk Kylling avsluttes eller i hvert fall bli satt på pause et par sesonger. Slikt krever altså fleksibilitet på begge sider. Ole Robert Reitan må akseptere å se Klæbo profilere den største konkurrenten i en sesong der VM går av stabelen omtrent hjemme på Lade.

Samtidig må Skiforbundet komme opp med spesialløsninger som gir Landslags-Klæbo ønsket mengde av høydeopphold, samt stor frihet utenfor sesong.

Og sannsynligvis former for kompensasjon for bortfall av personlige inntekter.

Men når viljen og gevinsten, sportslig som omdømmemessig, er stor nok, er slike løsninger alltid en mulighet.

Norge har Klæbo – og Klæbo er igjen Norge.

Slikt vet VM-nasjonen å sette pris på.

Ille, verre, landslaget

Hva Kristine Stavås Skistad skal ha å vinne på å følge Klæbos eksempel og gå inn i landslaget, er umiddelbart ikke like lett å definere.

Annet enn at Langrenns-Norge som sådan bør stå samlet på vei inn i sportens største sesong på mange år.

VM på hjemmebane er en begivenhet så spesiell at det krever andre hensyn enn man kanskje normalt ville ta.

Men – Skistads erfaringer fra to sesonger på landslag er i beste fall elendige.

Først da hun brøt ut fra sentralmaktens systemer og gikk tilbake til et eget opplegg hjemme på Konnerud, kom hun igjen tilbake til det nivået som sterkt hadde antydet at dette kunne bli verdens beste langrennssprinter.

I samarbeid med moderklubben og ikke minst trener Lage Sofienlund har hun igjen inntatt verdenstoppen.

Og ønsket om å forbli der gjennom først VM i Trondheim og så OL i Val di Fiemme året etter vil nødvendigvis trumfe alt.

Det hun i øyeblikket blir bedt om, er likevel å gi opp en åpenbar suksessformel til fordel for et landslag, som ikke engang har et eget sprintlag, som står uten trener og som er en del av et miljø hun nylig kritiserte i lite tilslørte ordelag for å dyrke ensartede og nok også usunne kroppsidealer.

I hvert fall for sprintere som Skistad.

Paradoksalt nok skal likevel sjansene for at Skistad blir med på landslaget være store.

Men det kommer garantert til å være med et helt spesialtilpasset opplegg, også for vår største kvinnelige langrennsstjerne.

Skeptiske sponsorer

Viljen til å tilpasse løsninger stiger drastisk når er VM på hjemmebane nærmer seg. Særlig når det økonomisk utsatte Skiforbundet selv sitter som majoritetseier i hele arrangementet.

Å ha alle de største norske stjernene på landslaget fra 1. mai og til etter siste femmil i Granåsen er det beste innsalget man kan få overfor så vel publikum som sponsorer.

Mer enn 200.000 billetter skal selges. Ingen vil snakke høyt om hva som ellers blir konsekvensene.

Eller hva sponsorene tenker rundt det som lenge har skjedd.

Ryktene har lenge gått om misnøye blant sponsorene. Og at flere har vurdert å trekke seg, grunnet all støyen gjennom lengre tid. Noe som vil være kritisk for et forbund med nær akutt inntektsbehov.

Derfor hastet det å få ro – uansett kostnader.

Rundt omkring er like langt

Derfor er det også reelt håp om en løsning på den pinlig lange prosessen rundt det å få på plass en ny og revidert landslagsavtale.

Dette er et begrep veldig få kjente til før konfliktene blusset opp i offentligheten på ettersommeren 2023.

Nevnte Klæbo, Aleksander Aamodt Kilde og Lucas Braathen frontet et opprør mot forbundets manglende vilje til å endre på standardavtalen alle utøvere må skrive under når de blir med på landslaget.

De ønsket større kontroll over sine såkalte «image-rettigheter». Altså måten man blir avbildet på eller på andre måter fremstilt i offentligheten.

Som i reklamekampanjer for et skiforbund.

Og siden har man egentlig bare kranglet. I offentligheten. Den interne debatten går mye lenger tilbake i tid.

På veien har Klæbo fått en egen avtale, mens Lucas Braathen har byttet nasjonalitet fra Norge til Red Bull, hvilket nok ville skjedd uansett progresjon.

For to uker siden møttes endelig det lenge annonserte utvalget som skulle se på mulige endringer. Med generalsekretær Arne Baumann som leder og Aleksander Aamodt Kilde som ikke uvesentlig medlem.

Signalene i bakkant var positive fra begge sider i konflikten. Nå har de foreløpige konklusjonene vært ute på en slags høring. Uten at noen detaljer har lekket til offentligheten, hvilket i seg selv er et kanskje beste tegnet på dedikasjonen på begge sider av konflikten.

At Skiforbundet, som VG nylig avslørte, nå også har gått med på å betale avtale-rebellenes advokat en million kroner i honorar, gir også en åpenbar odør av fredspipe. I tillegg til at det er en indirekte anerkjennelse av utøvernes krav, hvilke også forbundets eget lovutvalg har konstatert er legitime.

Alt tyder altså på at en overordnet avtale snart er klar. Og kanskje blir godkjent av Skistyret allerede denne uka.

Da gjenstår bare for de enkelte grenene forbundet er delt opp i å bli enige med utøverne om detaljene. Om omfang av såkalt bransjeeksklusivitet. Og medbestemmelsesrett. Detaljer som langt fra bare er detaljer.

Men slikt ser man stort på – når stiloppgaven lyder «Min drømmeuke».

Slikt mareritt er laget av

Så kan det likevel bli sånn at Skiforbundet i stedet våkner til et mareritt, et som minner dem på deres mange andre uløste utfordringer.

Når lyden av ringeklokka river dem ut av søvnen.

Og der, utenfor forbundsdøra på Ullevaal står kanskje et helt kvinnelandslag i langrenn, bak et banner fra Stopp Oljeletingen, og spør hvem som skal trene dem inn i VM-sesongen.

Ved siden av står hopptrener Alexander Stöckl, bak banneret til Palestinakomiteen, og lurer på hva som skjer med millionkontrakten hans de neste årene.

Like bak dem lurer kemneren, som nødvendigvis har fått med seg forbundets truende underskudd de siste år.

Men så skremmende er likevel ikke marerittet at konkursvokteren kommer i Clas Brede Bråthens skikkelse.

Vel har han fått ny jobb- men det er innenfor noe helt annet.

Bråthen skal nemlig sikre veier og gjøre dem trygge og farbare når man skal bevege seg fremover.

Det lyder fortsatt litt som om en av hans første kunder egentlig burde hete Skiforbundet.