Frivillighet er ikke en tjeneste

Jeg har sett generasjoner av barn vokse opp på banen. Jeg har sett idretten blomstre — og jeg har sett den slites i stykker.

Tyge Carlsen i IK Gimletroll sitt debattinnlegg og det sterke innlegget i sosiale medier «Når forventninger kveler frivilligheten» – traff meg rett i magen. De setter ord på noe mange av oss i idretten har kjent på lenge: En romantisk forestilling om at idretten «greier seg selv» lever fortsatt. At trenere og lagledere «alltid dukker opp». Men slik er det ikke lenger.

Og nå er vi farlig nær et punkt der noe ryker.

Det er ikke barna som skaper presset

Det er ikke barna som stiller kravene. De vil bare spille, være sammen, mestre og trives.

Det er de voksne! Foreldre med lange ønskelister og korte bidragslister. Foreldre som ikke melder seg, men alltid mener. Foreldre som forventer profesjonell drift – levert av mennesker som gjør dette på fritiden.

Men frivillighet er ikke en tjeneste.

Frivillighet er en gave

En gave av tid, varme, kompetanse og omsorg. En gave som skaper fellesskap, glede og trygghet.

Men når de samme få skal bære hele flokken, sprekker det.

Jeg har sett det igjen og igjen i Våg: daglige ledere som brenner ut, sportslige ledere som sykmeldes, trenere som mister energien.

Idretten tåler mye – men den tåler ikke å miste ildsjelene.

Og midt i dette: Anlegg som forfaller

Når Carlsen peker på økt ansvar og stadig nye krav, er det én ting han ikke sier høyt: Anleggene våre holder ikke lenger mål.

Åpen

Agder ligger helt i bunn i landet på investering per innbygger i idrettsanlegg. Det merkes – ikke på papiret – men ute på feltet: Kunstgress som er lappet og ujevnt, baner som øker skaderisikoen, garderober som burde vært revet for ti år siden og treninger som avlyses fordi lysene ikke virker.

Dette er barnas virkelighet. Dette er frivillighetens rammer. Og helt ærlig: Kommunen klarer ikke – og kommer ikke til å klare – å løfte dette alene.

Næringslivet må på banen

Dette handler ikke om sponsing. Vi trenger noe helt annet: Samfunnsansvar.

I Europa finnes ordninger der næringsliv og kommune gir direkte midler til idrettslag. Ikke reklamepakker — men støtte til anlegg, trenerutvikling, stillinger, inkludering, barne- og ungdomsarbeid.

Fordi idretten er en del av samfunnets infrastruktur. Dette er retningen Agder må ta.

Bankene har lenge vært best i klassen på samfunnsansvar. Kudos til dere alle! Senest Søgne og Greipstad Sparebank, som valgte å støtte i Vågsbygd — uten lokal begrensning til Søgne og Greipstad, bare ekte samfunnsansvar. Det er forbilledlig.

Nå bør flere aktører gjøre det samme: Å Energi, eiendoms- og utviklingsselskaper, teknologi- og industribedrifter, reiseliv, transport og store offentlige virksomheter.

Alle er avhengige av trygge oppvekstmiljø. Da må de også bidra til dem.

Og ja: Kommunen og næringslivet burde også gi driftsmidler, slik at klubbene selv kan ansette mennesker til å håndtere oppgaver som i dag blir liggende: bytte nett i mål, småreparasjoner, kontroll av lys og forefallende vedlikehold.

Til kommunen: Gi idretten noe mer enn ord. Gi lys, vedlikehold, trygge baner og forutsigbare midler.

Til næringslivet: Ikke spons et skilt. Invester i barnas framtid. Invester i byen deres.

Til foreldrene: Fellesskapet fungerer bare når flere løfter litt — ikke når få løfter alt.

Jula handler om håp. Og i idretten finnes det fortsatt håp. I barna. I fellesskapet. I frivilligheten som aldri gir opp. Men håp trenger handling. Og handling må komme nå.