Frontene i Stavanger-politikken har blitt litt for harde. I potten ligger intet mindre enn kontrollen over byen

KOMMENTAR: Kanskje vi må innføre VAR i Stavanger-politikken før vi får nye slag på Parra.

Det ser udramatisk ut, men i politiske møter – særlig i pausene – kan det gå hett for deg. Noen ganger for hett.

Det begynte, som du kanskje vet, med at Nils fra Våland hadde kallt Harald i Opheimsgadå for ein fis og jentefut. Nils fekk seg et blått aua og ein sjeive nase av an Harald. Nils bisla te Harald og løy litt for å egla an opp og sa at an Harald hadde sagt at an Pitter va ei julbeinte kveida.

Dette er opptakten til «Slage’ på Parra», den mest berømte krigshandlingen i Stavanger. På broen over Parra (Paradis) sloss ungane med tresabler, bek-kuler og korkpistoler.

«Trykk 'an på nasen» lød det «Gje 'an, det va' han så stol piftå di den gongen du veid, dra te'an.»

Våland va, ifølge kronikør Ajax, i ferd me å vinna da politiet kom, og de stridende parter la på sprang mot Storhaug og Våland og glemte helt hvorfor de hadde slåss.

Jeg mener ikke å kokkerete, heller ikke å underspillet alvoret, men denne kjeklingen i Stavanger-politikken fikk meg til å tenke på Slaget på Parra.

Hva var det egentlig som skjedde? Og hvorfor?

She said, she said

Kort og unyansert forklart: Høyre-topp Hilde Karlsen (H) anklaget Ap og Frp for mobbing etter et møte. Nå har to Ap-politikere sendt hver sin klage til ordføreren på det de mener er uakseptabel oppførsel fra den samme Hilde Karlsen. «Kraftig gestikulering», «uakseptabel, fiendtlig og opplevd truende opptreden» og «høylytt banning» er listet opp. Andre som var på dette møtet sier «ufin», «uakseptabel», «ingen problem» og et par «vett’kje». 50 shades of ugreit, altså.

She said!

She said!

Og der står saken.

Jeg vet ikke hva som har, eller ikke har, skjedd. Versjonene spriker som noe jeg ikke får lov til å skrive i avisen. De – vi – har uansett et problem her.

Mobbing?

Driver man med politikk, bør man – som en generell regel – være tilbakeholden med uttrykket «mobbing». Selvfølgelig kan det forekomme, også i politikken, men mobbing er når en person, gjentatte ganger og over tid, systematisk blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer, og opplever dette som vanskelig å forsvare seg mot.

Har det skjedd her? Jeg tillater meg å tvile.

Har det vært harde fronter? Ubehagelige trefninger? Brudd på kutymen mellom kollegaer? Det tviler jeg ikke et sekund på. «Politikken er for fa%$ ingen søndagsskole», for å parafrasere Haakon Lie. Politikken foregår et sted mellom Kumbaya og Slage’ på Parra. Det skal være tøft, men fair. For frontene i Stavanger-politikken har blitt ganske harde. Litt for harde, og i potten ligger intet mindre enn kontrollen over byen.

Storpolitikk

Alt henger nesten sammen med alt her. Senterpartiet byttet side etter Sissel Knutsen Hegdals ordfører-sorti. Ikkje bra for den dårlige stemningen. Frp hoppet motsatt vei, og har siden brukt en slags brent jords taktikk mot sine gamle venner. Både KrF og Venstre har i perioder lekt sentrumspartier og «sondert litt». Ap og Høyre har ofte behov for å pisse opp de samme lyktestolpene.

Da Frp rett før jul hamret inn spikere i den borgerlige kisten, var vi flere som snakket om «kaos». Kommunen går jo sin gang, men det politiske vannet ble opprørt og grumsete. Hva dette kaoset kom til å bestå i var vanskelig å spå, men nå er vi der. Resultatet av all hurlumheien er elendig stemning, harde fronter, personlige oppgjør og at den minste gnist kan antenne ganske store bål.

Denne sandkassefighten hadde ikke skjedd hvis alle holdt seg rolig i sine politiske hjørner. At noe så prosaisk som Venstres plass i juryen til byggeskikkprisen (!!) skal utløse disse bruduljene er jo helt bonkers. Det framstår som en slags proxy-krig som eeeeegentlig handler om noe annet og noe større, litt som da Russland og USA kriget mot hverandre i Afghanistan.

Dårr e någe løye her, som Froddien synger. Er det er tilfeldig at opplevelsen av denne saken, dette møtet, diskusjonene og eventuell gestikulering og til og med banning følger det som nå er den politiske skillelinjen? Ap og Frp på den ene siden, Høyre og Venstre på den andre.

Men altså, jeg var ikke til stede, så jeg vet ikke.

Fredens vei

Politikk er en underlig og krevende form for sosialisering. Folk skal være rykende uenige samtidig som de er kollegaer. Politikere sitter rundt samme bord fordi de er uenige. Man hamrer løs på hverandres ideer og forslag fra talerstolen, så bruker man pausen på å spørre hvordan det går med hunden og ungene. Man spiser hverandre, og ferdig med det, som det heter i Hakkebakkeskogen.

Ved et Herrens mirakel går dette stort sett helt utmerket i Norge. Balansegangen er enormt vanskelig, og noen ganger går det gale. Aftenbladets komité for snusfornuft, der undertegnede er formann, har kommet til den konklusjonen at ... hold deg fast ... gemyttene må roes. Innestemmen må tilbake. Harde ord, I know, men sånn må det nesten bli. Vi kan ikke ha et politisk ordskifte der jurysammensetningen i byggeskikkprisen ligner køen utenfor Dicken’s i gamle dager.

I «Slage’ på Parra» sloss de etter geografi. Storhaug mot Våland. I denne saken krangles det etter politiske skillelinjer. Nå kastes både hansker, stridsøkser og sand fra sandkassen. Ordfører Tormod Wilson Losnedal har fått en personalkonflikt i fanget. Hvis han ikke allerede har gjort det, er det nok han som må kalle inn til forsoningsmøte.

Slage’ på Parra begynte med en bagatell selvfølgelig, noe inkjevetta, som nå e gjemt og glemt og nesten ikke verd å nevne en gang. Det endte med en minnelig ordning. Jeg håper de stridende partene i Stavanger-politikken kan finne nåde til å ende også dette slaget.