Generasjon forsøkskanin

Jeg rakk akkurat å ha skolebøker i sekken da jeg gikk på barneskolen.

Nå får lillesøsteren min, i likhet med resten av landets seksåringer, utdelt en iPad første skoledag. Dagens førsteklassinger lærer altså å bruke skjerm før de lærer blyantgrep.

I årevis har politikerne kalt dette en «fremtidsrettet» satsing. Men nå som resultatene kommer, ser det mest ut som et eksperiment som gikk galt.

Vi har blitt en generasjon forsøkskaniner i en skole som har utviklet seg raskere enn fornuften. Mens politikere lovet gull og grønne skoger med en «mer digital skole» forsvant bøker, blyanter og ro fra skolehverdagen.

Ingen stoppet opp og spurte om dette faktisk gjorde elevene bedre til å lese og lære.

Nå vet vi hvordan det gikk. Årets nasjonale prøver viser at norske femteklassinger leser dårligere enn noen gang. Nesten én av tre presterer på laveste nivå.

Samtidig viser internasjonale undersøkelser at Norge, til tross for enorme investeringer i digitale læringsverktøy, skårer svakere på digital kompetanse enn vi gjorde i 2013.

Vi har altså blitt svakere både på skjerm og papir. Likevel klør voksne seg i hodet og spør hva som gikk galt. Det er et merkelig spørsmål. For det var ikke vi unge som digitaliserte skolen.

Det var ikke vi som erstattet papir med piksler, eller bestemte at vi skulle lære å lese på skjermer som varsler hvert tiende sekund. Men det er vi som blir holdt ansvarlige.

Dagens unge blir kritisert i hytt og vær. Vi blir beskrevet som «en arbeidsgivers største mareritt». Late, ukonsentrerte, og avhengige av teknologi. Men hvem gjorde oss avhengige?

Når skolehverdagen flyttes inn på skjermer, er det ikke rart at oppmerksomheten vår gjør det samme. Lesing handler om mer enn å gjenkjenne ord.

Det handler om å trene opp tålmodighet, tolke nyanser og lære å lese mellom linjene. Når alt vi gjør skjer på skjermer designet til å distrahere, forsvinner nettopp forståelsen.

I stedet for å reflektere over en tekst, får vi informasjon servert i overskrifter, sammendrag og algoritmer som tenker for oss. Da er det kanskje ikke så rart at leselysten forsvinner.

Kunnskapsministerens svar på dette er en milliardsatsing for at elever skal lese 15 minutter om dagen.

Misforstå meg rett: å stille krav om daglig lesing i skolen er absolutt et steg i riktig retning. Men samtidig savner man konkret handling på de områdene som virkelig betyr noe.

De yngste elevene trenger tettere oppfølging, de som henger etter må få intensivopplæring, og undervisningen må i større grad tilpasses nivå.

I møte med fallende leseferdigheter, skulle de 15 minuttene bare mangle. Vi trenger tiltak som treffer der utfordringene er størst, fra første skoleår og helt opp til ungdomstrinnet.

Lillesøsteren min skal vokse opp i en skole der algoritmer vurderer fremgang og mesteparten av læring skjer gjennom apper.

Jeg håper hun likevel lærer å lese ordentlig. Ikke bare for å kunne forstå bøker, men fordi hun også skal ut i verden en dag.

Og kanskje burde de voksne forstå dette: Når barn ikke klarer å lese, er det ikke et barneproblem. Det er et voksent ansvar.