Haaland goes to Hollywood

Norge skal til VM. Ingen med noenlunde fungerende hørsel har unngått å få strofene på hjernen allerede. Norge skal til VM neste år. Allsangen også.

Når Ståle Solbakken og hans 23 utvalgte menn lander et sted i USA, Canada eller Mexico i starten av juni neste år, er det uansett til en slags sitring, et slags varmt og gyllent slør av forventninger.

USA er stjernedyrkelsens eget hjemland.

Og det norske landslaget passer påfallende godt inn i dette virkelighetsbildet.

Norge anno 2025 har nemlig kvaliteter amerikanerne elsker langt utover deres mer begrensede lidenskap for den europeiske varianten av spillet fotball.

Slik var det ikke sist Norge ankom USA for å spille VM tilbake i 1994.

En fotballfiende

Uansett hvor høyt elsket Drillos, som de ble kalt, var her hjemme, så kan den fotballrelaterte følelsen det norske landslaget den gang møtte de aller fleste andre steder dessverre kun beskrives med ett ord: Hat.

Et helt utland mislikte det aller meste ved professor Egil Olsen og hans fotball.

De mislikte fotballfilosofien hans. De mislikte laget hans. De mislikte arrogansen hans. De mislikte at Norge plutselig slo nasjoner man mye heller ville ha med i et VM enn Norge.

Norge hadde kvalifisert seg ved å vinne gruppen vår foran stormakter som Nederland og England.

Fotballens hjemland, som engelskmennene liker å kalle seg, var rystet etter å ha blitt ydmyket 2–0 på Ullevaal. Og det var en nasjonal tragedie, relativt sett, da de ikke fikk være med til sluttspillet i USA.

Også for amerikanerne var dette en stor skuffelse. Uansett om amerikansk fankultur er så langt unna den britiske som man omtrent kommer, så ønsket man å ha med England når den europeiske fotballvarianten skulle relanseres for et skeptisk amerikansk publikum.

Stjernen er systemet

Men Drillo og hans menn ville det annerledes. Og forbløffet fotballverdenen med en type taktikk som ironisk nok baserte seg på det britene selv en gang hadde sverget til, med direkthet, disiplin, løpsvilje, gjenvinning og lange baller på hodesterke tårn, gjerne med Flo som etternavn. Begreper som «best uten ball», «breakdown» og «gjennombruddshissighet» hadde ikke akkurat latinsk klang, men ble raskt en del av dagligtalen her hjemme, etter som Norge helt plutselig begynte å ryste fotballstormaktene.

For alle andre var det mest av alt en følelse av at fotballen ble tatt tilbake til et slags middelaldersk mørke, der Drillo var ypperstepresten og spillerne hans dypt troende dispiler.

Da Norge etter et skuffende sluttspill røk ut av VM i 1994 på målforskjell allerede etter gruppespillet var det til unison jubel fra de fleste utenforstående.

Verden hatet Drillo-fotballen. I den grad at det har sittet i helt frem til ganske nylig.

Systemet var stjernen under Drillo.

For Ståle Solbakken har utfordringen åpenbart vært å skape et system som passer stjernene.

Kanskje er det også et slags spillemessig spøkelse som har vært med Solbakken litt lenger enn han egentlig vil innrømme. Solbakken har jo for lengst prestert i mengder for seg selv som klubbtrener, særlig i danske FC København. Men som landslagstrener kommer man i Norge aldri helt unna skyggen fra den lille giganten fra Østsiden i Fredrikstad.

Før nå.

Tredoblede måltall

Så sent som for ett år siden kom mumlingen om at Ståle Solbakken trengte å bli mer drillosk i sin tilnærming, etter at Norge hadde tapt 5–1 i den snart famøse nasjonsliga-kampen mot Østerrike på bortebane.

Men Solbakken brukte det som var igjen av høsten og vinteren frem til VM-kvalifiseringen godt og mer enn godt.

Og skapte et lite underverk av et norsk landslag. Litt ut av det store intet.

For tallenes mektige tale er at fra sist Norge, også det med Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard på laget, spilte VM-kvalifisering i 2021 og til i år, har det gjennomsnittlige antallet mål ifølge nettstedet Transfermarkt blitt tredoblet, fra 1,50 i snitt per kamp til vanvittige 4,63 i denne kvalifiseringen.

Norge kommer til VM som en slags fotballstorhet, selv om det har gått 28 år siden vi klarte å komme oss dit sist.

Fordi det er ikke først og fremst landslagene, men de største stjernene som er attraksjonene når VM kommer tilbake til USA.

På filmplakaten

Og på plakatene rundt på VM-arenaene i de tre vertsnasjonene kommer det nå til å være bilder av Messi, Ronaldo, Yamal, Mbappé – og Erling Braut Haaland fra Bryne på Jæren.

Haaland har åpenbare Hollywood-kvaliteter, som en slags etterkommer av den legendariske Ivan Drago, den litt utenomjordiske sovjetrussiske bokseren som utfordret helten Rocky i Sylvester Stallones skikkelse en gang i den prehistoriske tid før Drillo ble landslagssjef.

I tillegg har vi en etablert verdensstjerne i kaptein Martin Ødegaard, som snart er skadefri. Vi har Alexander Sørloth, Sander Berge, Oscar Bobb og ikke minst Antonio Nusa. Den jordnære venstrekanten fra Langhus er på vei til å bli noe så spesielt som en slags Landslagsverdensstjerne.

Vel blir også hans hverdagslige prestasjoner i RB Leipzig i tysk Bundesliga lagt merke til. Men i motsetning til mange av lagkameratene er det i den åpenbare tryggheten under Ståle Solbakken at Nusa virkelig har briljert de siste åtte månedene.

I den grad at enkelte medier har kalt ham en potensiell Messi-arvtager, hvis det argentinske unikum noen gang kommer til å legge opp.

Store og svulstige ord er det de norske spillerne uansett kommer til å måtte lytte til de neste drøye 200 dagene til VM er i gang.

For dette er 2025. Og verden elsker alt ved Norge. Inkludert sveisen til Julian Ryerson.