«Håp og over­levelse »

Årets bilde 2025 har blitt kåret. Disse vant gullmedaljene:

Årets Bilde:

Dette sier juryen

Det er et bilde som står ut. Et krigsbilde som inneholder alt: Kampen for å få livet tilbake, nødvendigheten av å holde fast i noe virkelighet, noe sivilisasjon. Midt i all ødeleggelsen står en mann på taket og forsøker å få kontakt med verden. I ruinene, det nakne, tomme landskapet, lyser det fra en enslig TV. En taxi kjører forbi: Hvor skal den? Gloen i sigaretten. De tre strimene av lys i fotografiet står som tre små lys av noe hverdagslig, det lille å gripe fast i, når alt faller i grus. Det er et bilde som forteller om menneskelig overlevelse, resiliens og håp.

Dette sier juryen

En helt klar vinner. Her er en fotograf som virkelig går inn i handlingen. Han utsetter seg selv for situasjonen og står ikke bare ved siden av og dokumenterer. Bildene formidler både intensiteten i demonstrasjonene og alvoret i det de springer ut av. Her er flere sterke, høydramatiske fotografier, med en god variasjon mellom oversiktsbilder og detaljer som utvider fortellingen – som sparkesyklene og den nye generasjonen demonstranter.

Dette sier juryen

Dette treffer oss midt i magen. Her bringer fotografens tilstedeværelse oss tett på nyhetshendelen: Fotografen oppsøker den som er direkte berørt og våger å gå nært med kameraet, i stedet for å la saken formidles gjennom politiske kommentarer.

Dette sier juryen

Vi liker overraskelsen i dette bildet: At vi må orientere oss: En mann på gulvet…men hei, han danser…og det er KrF-lederen! Det er en modig komposisjon, et rått og overraskende perspektiv. Et unikt og annerledes bilde av feiringen av en partileder. Hodene er kuttet, men vi ser sitrende begeistring i beina som flokker seg rundt. 

Dette sier juryen

Et fantastisk anslag i en helhetlig serie. Midt i all ødeleggelsen er det noen som prøver å holde fast i en slags hverdag. Fotografiet gir oss et stille glimt av håp i en virkelighet der alt rundt har rast sammen. Det er interessant at alle bildene i denne serien er tatt i mørket, med lys og håp som elementer. Fotografen har gått tett på og skapt et bilde som både er presist komponert og rikt på innhold. Mannen som forsøker å få kontakt med omverdenen, og taxien i bakgrunnen av det utbombede området, åpner for flere historier i samme øyeblikk. Ved å vise krig på denne måten oppstår en nærhet som berører oss dypt, og vi blir stående igjen med en sterk følelse av menneskelig motstandskraft.

Dette sier juryen

Se på jentene: De forteller mange historier. Bildet gir umiddelbart assosiasjoner til noe helt annet enn mennesker som søker tilflukt fra krig. Det varme lyset, de korte kjolene og pausen fra dagslyset der oppe i trappen skaper en nesten hverdagslig stemning. Nettopp denne kontrasten gjør alvoret så sterkt. Her er ungdommelig kjedsomhet og følelsen av å være fastlåst, men også en underliggende sårbarhet. Stemningen i bildet gir gjenklang hos oss, og vi merker hvor lett det er å leve oss inn i den alvorlige situasjonen deres.

Dette sier juryen

En bildeserie som vil skape debatt, som gir oss blandede følelser. Det er en del av bildejournalistikkens oppdrag, også å få adgang til slike repotasjer. Bildespråket er dempet, varmt og tett på, samtidig som det skildres en konflikt som står totalt i brann. Det er denne kontrasten som skaper motsetningsmettede følelser i lesingen av serien. 

Dette sier juryen

Dette kunne vært et maleri! Det er en harmonisk, god komposisjon som rommer et avslappet, åpent, men også intimt øyeblikk. Det er godt å se noe fint og livsbejaende i denne verden vi lever i akkurat nå.

Dette sier juryen

Vi liker gjentakelsen: Alle er i hvitt, alle har seg selv i forgrunnen. Menneskene i bildet virker mer opptatt av seg selv enn av den storslåtte utsikten bak dem. Hele denne selfie-kulturen, der en selv er det viktigste, speiler vår samtid. Det blir et godt tidsdokument, der fotografiets komponenter spiller tydelige roller: lys, forgrunn, bakgrunn og en klar retning i blikket.

Dette sier juryen

Det er en hverdagslig situasjon, men samtidig poetisk og varsomt fortalt. Dette er en situasjon som gjelder – og vil gjelde – mange av oss når vi blir eldre. Blikket til den eldre personen rommer en helt egen historie. Lyset, miljøet og detaljene i rommet forsterker stemningen.

Dette sier juryen

Her har vi hele magien med sportsfotografiet: Et blinkskudd som greier å fange øyeblikket som kanskje avgjør hele hennes karriere. Det er akkurat her det skjer. Så mye står på spill, marginene er knøttsmå mellom himmel og helvete. Man vinner aldri sølv, man taper gull.

Dette sier juryen

Her har fotografen virkelig tatt et valg og vært forberedt. Selve feiringsøyeblikket som foregår der nede, har vi jo sett. Her får vi servert en spektakulær vinkel og god komposisjon. Alt er på plass. Vi ser laget og publikum som er kommet inn på banen. Det er alles gull, ikke bare lagets.

Dette sier juryen

Vi ser Haaland mye, men ikke slik. Her stemmer alt. Hadde en regndråpe truffet litt annerledes, hadde det ikke vært noe bilde. Det er giganten, på norsk bane, pepret av regndråper og snøfnugg som blir som stjerner fra himmelen. Fotografiet viser et av fotballens største øyeblikk fra 2025 og formidler følelsen av å vinne på alle måter. Blikket hans, sammen med lyset som brytes i dråpene foran kameraet, skaper stjerner i bildet. Det er symbolsk, vakkert og virker samtidig viktig som nyhetsbilde.

Dette sier juryen

Så deilig! Den perfekte serie med bilder som kompletterer hverandre og bygger en historie. Serien er så vakkert og konsekvent fotografert, i fint lys som gir en god stemning. Hvert bilde viser en distinkt historie om sporten fra supporterens side og om hvordan kjærligheten til fotballen går i generasjoner. 

Dette sier juryen

Det er en reportasje som omslutter og runder karrieren. Vi kjenner på følelsen av hvor stort det er å vinne denne kampen, en siste runde i ringen. Fotografen har fått de avgjørende øyeblikkene, nært og i fint lys. Du føler hele tiden at du sitter i rommet og kjenner på stemningen.

Dette sier juryen

Et nydelig bilde, mettet med fortelling, nesten som en filmplakat. Du kan sitte og se på bildet i en evighet: Her er det masse som skjer i bakgrunnen også. Det er tente øyne, ung entusiasme og en elektrisk glede som man blir smittet av. 

Dette sier juryen

Serien gir seg selv som vinner. Inngangsbildet er høydramatisk, verden brenner. Dramatikken er knyttet til brannmennene, men leses også i de forbrente husene og detaljene som nøkkelen til huset som ikke er der lenger. Det er flere lag med historie og en kronologi som fungerer svært godt. Fotografen lykkes både med den store fortellingen om klima og fortellingen på individnivå: Hva vi har mistet. Fotografen er tett på og lar oss ta del i alvoret. Fotografen har vært modig og er så nær brannen som man kan komme. Det gjør at vi kjenner tragedien enda sterkere, som om vi står side om side med brannmannskapet.

Dette sier juryen

Et uventet perspektiv, fin komposisjon og en rytme eller framdrift skapt av frostrøyken og lyset. Det er flotte detaljer med farger og varme fra dyrene som kommer godt frem.  

Dette sier juryen

Det er på mange måter en klassisk reportasje der dramatikken og symbolikken er tilstede i bildene. Et barn på vei inn i verden må reddes fra tidevannet som oversvømmer husene.   Fotografen har valgt noen nydelige linjer, en særegen stil og perspektiver i de enkelte bildene.

Dette sier juryen

Et sterkt, klassisk familieportrett. Det er stille og lavmælt, og rommer samtidig noe dypt urovekkende. Alvorligheten i krigen kan leses i de voksnes blikk, i sterk kontrast til barnets.

Dette sier juryen

Portrettet rommer mange lag. Det er et bilde som gir klump i halsen. Han som skal dø vil ta et viktig portrett i studio med sin datter. Det blir et metaportrett og en svært sterk historie i det øyeblikket han knekker sammen.

Dette sier juryen

Et nydelig bilde med en sterk historie, fra en konflikt som er underrapportert. Blikket hennes er fylt av desperasjon som er gått over i apati. Skjebnen er så tung. Scenen kan gi konnotasjoner til Maria med jesusbarnet.

Dette sier juryen

Dette er en klar vinnerserie. Den er gjennomarbeidet som serie, og hvert bilde tilfører noe nytt til historien. Det er tydelig et miljø fotografen kjenner svært godt og som vi blir invitert helt inn til. Det er god kontakt, nært og noen ganger privat. Samtidig er det spørsmål og følelser vi alle kan relatere til. Fotografen tar oss med på en reise der hvert enkelt bilde er et nytt kapittel.

Juryen presiserer at et medlem meldte seg inhabil og hold seg helt utenfor vurderingen av denne serien.

Dette sier juryen

Vi liker at fotografen tar oss med vekk fra demonstrantene for å fortelle historien på en alternativ måte. Det er vakkert fotografert og symbolsterkt. Samtidig som rettighetene for disse gruppene innskrenkes, overlever de hemmelige rommene og miljøene uansett. Fotografen har en formsikkerhet som forsterker fortellingen.

Dette sier juryen

Her får vi et innblikk i en myteomspunnet verden, sett med et nytt blikk. Det er en interessant og gjennomarbeidet reportasje, der fotografen også har greid å vise varme og humor. Det er en detaljrikdom og variasjon som skaper nye perspektiver.

Dette sier juryen

Vi lar oss imponere! Denne kulturen ser vi reportasjer fra nå og da, men aldri har vi sett det løst så bra som dette! Bildespråket er konsist, det er villt, dyrisk, livsglede, skitt og kjærlighet. Serien er så bra at ingen trenger å gjøre det igjen. Juryen er bokstavelig talt i full fyr av serien.

Juryen presiserer at et medlem meldte seg inhabil og hold seg helt utenfor vurderingen av denne serien.

Dette sier juryen

Bra fotografi skal kjennes i magen. Dette er et enestående eksempel på fotografiets fortellende kraft. Serien favner de lykkeligste øyeblikk og den ultimate sorgen og følger hovedpersonen inn i døden. Det er nakent, og det er opplevelsen av en unik tilgang: Du sitter i rommet og føler med dem. 

Dette sier juryen

Det er ikke lett å fortelle en historie retrospektivt, men her har fotografen klar å etablere en nerve. Det finnes en underliggende dramatikk, vi greier å føle hvor vanskelig det har vært for ham. Prosjektet krever dedikasjon og grundighet, og det berømmer vi. Vi trenger disse historiene.

Dette sier juryen

En fantastisk, gjennomarbeidet serie med godt spenn i store og nære scener. Her er en fotograf med et vanvittig godt blikk. Vi er hos soldater, vi er hos sivilie, vi føler og opplever mye. Bildene bygger på hverandre, og henger sammen som en stor historie.

Dette sier juryen

Serien kjennes viktig, her seiler konflikten opp: Taiwan er det farligste landet å leve i akkurat nå. Det er en stilistisk gjennomført, energisk fortelling med overraskelser og mange fasetter. Her har fotografen brukt tid på å veve sammen små, hverdagslige fortellinger og samtidig komplettere en større, ubehagelig historie.

Dette sier juryen

Applaus for en historiefortelling som omfavner stillheten. Vi synes vi kan høre roen og vinden. Fotografen har et eget språk, det er nesten hvisking istedenfor skriking, men likevel mye som står på spill. Bildespråket skaper et rom for refleksjon som vi liker veldig godt.

Dette sier juryen

Her er noen fine opptakter til et interessant prosjekt. Det er en fotograf med et godt blikk som viser et ønske om å fortelle historien. Vi oppfordrer fotografen til å jobbe videre med serien, gjerne også tettere på. Vi sier som Elivs: Keep on shining!

Dette sier juryen

Det er mange videoer av barn i krig. Også i årets bidrag var det flere av disse, men videoen om Kian og familien var den juryen følte de kom tettest på. Barn kan være et følsomt tema, både å dokumentere og se på. Her har teamet i Iran vist en historie om et skadet barn uten å være spekulativ. De unngår klisjéene med close-ups eller lange, dvelende scener fra sykehus som viser at han har det vondt, men man møter heller flere av familiemedlemmene, og opplever hvordan de takler det ulikt. Dette er en emosjonelt sterk video som gir seeren tid til å bli kjent med familien.

Det er noe universelt med familien og den virkeligheten de lever i som bryter med seerens forventninger. 

Scener fra Iran er ikke noe vi ser så ofte, og denne videoen viser tydelig konsekvensene av det vi tenkte på som en marginal hendelse som ikke fikk så mye plass. Juryen mener videoen forteller veldig effektivt hva som har skjedd, og at ingen elementer føles unødvendige. Scenene følger hverandre sømløst, og man sitter ikke igjen med spørsmål, men heller følelser og ettertanke. 

Dokumentasjonen og tilgangen gjør at videoen skiller seg ut, og viser hvor viktig egen tilstedeværelse er fra krigssoner.

Dette sier juryen

Historien om Tamara minner oss om at krigen preger liv her i Norge også, hver dag. Dette er en av de bedre reportasjene om familiegjenforening som virkelig får seeren til å tenke selv. Man har fått en helt unik tilgang til helt vanlig familie, som viser konsekvensene av krigen i Gaza. 

 Historien er fint bygd opp, med god dramaturgi som drar oss videre. Det er brukt gode virkemidler med en sirkulær fortelling. Det er ubehagelig å stå i skriket hennes, men seeren er med hele veien. Anslaget vekker nysgjerrighet, og starter med flere spørsmål vi spent venter å få svarene på. Fortellermåten tar oss med videre - man skjønner delvis, men må se videre for å være helt sikker.  

Detaljer i bildene viser også en ordentlig gjennomført video, som skiller seg ut på en god måte. Den gir oss et inntrykk av at teamet har vært med henne over tid og blitt kjent med henne.

Dette sier juryen

Flophouse America viser en historie som skiller seg ut. Det er et godt arbeid, fra start til slutt. Utsnitt, posisjonering av kamera, klipp i etterkant og musikken – helheten er god. Man kan merke hvor lang tid fotografen har brukt på arbeidet. Spesielt når man får møte hovedpersonen Mikal i starten som 

Dette sier juryen

Flophouse America viser en historie som skiller seg ut. Det er et godt arbeid, fra start til slutt. Utsnitt, posisjonering av kamera, klipp i etterkant og musikken – helheten er god. Man kan merke hvor lang tid fotografen har brukt på arbeidet. Spesielt når man får møte hovedpersonen Mikal i starten som 

Dette sier juryen

Dokumentaren fra Ukrainas frontliv viser et viktig tema. Fotografen har fått en utrolig tilgang, og klarer å menneskeliggjøre krigen gjennom dem han møter. Karakterene gir mange ulike perspektiver på en krig. Som den nybakte moren og sjåføren som kjører dem til sykehuset. Fotografen kommer fort tett på de han møter, men han er også tett på selve krigen. Også i denne dokumentaren er det fint med et norsk perspektiv på at krigen i Ukraina angår oss mer enn vi tror. 

Filmen er ekte. Den er ikke tilgjort, og fotografen lar oss bli med på hele reisen.

Dette sier juryen

Siste reis viser et liv som går mot slutten, og vi møter Andersen, hans kone, barnebarn og oldebarn. Det er helheten juryen liker, alt fra tilgangen og møtet, til formatet. Dette er en usminket og ærlig video om døden, som ikke tråkker over noen grenser. Fotografen viser respekt for de han møter, noe som kommer tydelig fram i reportasjen. Det er mye og god bruk av humor. Dette er uventet i en reportasje om døden. Møtet med familien er ufarliggjort, og historien går sømløst fra humor til aktiv dødshjelp og gråt. Kjemien med familien er åpenbart god, og de aksepterer at han får være med på det meste.

Dette er en godt gjennomtenkt og gjennomarbeidet reportasje. Det er en høydevideo som passer godt til formatet den er laget i. Dette er ikke vanlig å se. 

Dette sier juryen

Juryen mener at årets videojournalist har gitt bidrag som er viktig på flere fronter. Personen har fornyet videofortellingen, som er frisk og sjangerbrytende.  Der mange redaksjoner fortsatt diskuterer hvordan man skal lage godt innhold i dette formatet, har vinneren allerede klart det. Ikke ved å lage høydeformat for høydeformatets skyld, men ved å spille på dets styrker, som nærhet og tilstedeværelse. Uttrykket er rått, ufarlig og ærlig, og samtidig preget av stor respekt for menneskene han møter. Tone of voice, valg av situasjoner og de ærlige spørsmålene, gjør hans bidrag til noe særegent. Det kan nesten virke sjokkerende, men nettopp derfor oppleves også de tunge temaene og døden ikke så alvorlig. Hans møte med døden virker nærmest usentimentalt, med et helt annet blikk enn man ofte ser i de tradisjonelle og alvorstyngede reportasjene. 

Fotografen har gjort alt selv, noe som kan være med på å gi ham en ekstraordinær tilgang. Dette gir rom for ærlige møter og ekte øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at noen andre kunne laget dette på samme måte. 

 I et år med få bidrag fra norske hverdagsforhold, fremstår hans innsats som ekstra viktig. Han løfter fram historier som ellers sjelden får plass, og gjør det med et uttrykk som både utfordrer og utvider forståelsen av hva videojournalistikk kan være.