«Har tapt litt av fortellergleden»

Etter fjorårets relativt spreke og fengende «Wicked», må denne oppfølgeren kunne kalles en skuffelse.

Regissør Jon M. Chu og hans store stab har åpenbart brukt mye penger og nedlagt et betydelig arbeid for å gjenskape eventyrstemningen i landet Oz.

Likevel får jeg ikke den ønskede gjensynsgleden med Ariana Grande og Cynthia Erivo i rollene som henholdsvis Glinda og Elphaba.

Mye er tilsynelatende likt, men historien er svakere, paletten er blekere og sangene er dårligere.

Grande og Erivo synger riktignok fremdeles som gudinner, men det emosjonelle grepet rundt historien fra den første filmen har løsnet, og senker derfor engasjementet for figurene.

«Wicked: For Good» holder seg tro mot musikalen den er basert på, men har tapt litt av energien og fortellergleden.

Fortsetter kampen mot Trollmannen

Den første filmen hadde fordelen av å introdusere oss for både figurene og den eventyrlige verdenen de hører hjemme i.

Galinda (Ariana Grande) og Elphaba (Cynthia Erivo) ble bestevenninner på hekseuniversitetet Shiz, men vennskapet surnet da Elphaba gjorde opprør mot den undertrykkende Trollmannen (Jeff Goldblum) og flyktet fra Oz på sopelime.

Nå er hun kjent som Den onde heksen fra vest, og fortsetter kampen for å avsløre Trollmannens løgner.

Galinda er nå kjent som Glinda den Gode, og har blitt en offentlig figur med bred appell, selv om hun egentlig ikke har noen heksekrefter.

Nå krysses deres veier igjen, og det går mot et endelig oppgjør, som ikke bare handler om Trollmannen, men også om jentenes respektive forhold til Fiyero (Jonathan Bailey).

Samtidig kommer en syklon flyvende med et hus og en viss Dorothy fra Kansas.

Merkelig flatt og kjedelig fotografert

«Wicked: For Good» har den samme forseggjorte verdensbyggingen som forgjengeren, som er imponerende stor og detaljert.

Her har produksjonsdesigner Nathan Crowley åpenbart jobbet hardt og godt.

Samtidig er filmen merkelig flatt og kjedelig fotografert av Alice Brooks. Oz burde jo formelig eksplodere i frodige fargenyanser!

I stedet får vi digitale bilder som nærmest fremstår livløse, og man tar seg i å savne de gnistrende Technicolor-bildene fra den 86 år (!) gamle originalfilmen.

Andre elementer fra «Trollmannen fra Oz» inkluderes som bakgrunnsstøy i denne historien.

Både figurer og hendelser fra klassikeren behandles nemlig med alt annet enn ærbødighet, men i stedet som irriterende distraksjoner.

Slik var det for så vidt også i både musikalen og boka den er basert på, «Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West» av Gregory Maguire (1995).

Jeg minnes likevel at det ble gjort med en avvæpnende humor og et glimt i øyet som savnes i denne filmen.

Har kvaliteter som vil treffe fansen

Jo da, man får en god dose sang og spill, eventyr og effekter, samt krig og kjærlighet. For mange kan dette sikkert være nok, og som underholdningsfilm, har «Wicked: For Good» noen kvaliteter som sikkert vil treffe fansen.

Jeg skulle bare ønske at den grep sterkere, ble fortalt med mer energi og hadde økonomisert smartere med dramaturgien. Det er nemlig litt for mange strekk i løpet av de 2 timene og 18 minuttene som føles kjedelige og unødvendige.

Den første «Wicked» hadde sine beste øyeblikk i skildringen av hvordan Galinda og Elphaba fant tonen, til tross for store kontraster mellom deres ulike personligheter.

I oppfølgeren har de ikke like mange scener sammen, noe filmen lider under.

Den har i det minste en opplagt Jeff Goldblum som Trollmannen. Når han avslører sin løgnstrategi, har den ganske åpenbare paralleller til samtidens politiske virkelighet.

Det er akkurat der at «Wicked: For Good» er på sitt beste. Den er bare ikke «på sitt beste» ofte nok.