Helsemyndighetene vil at vi skal bli eldst i verden. Men er økt levealder verdt prisen?

Vi har møtt en naturlig barriere for hvor lenge menneskekroppen er utviklet for å leve, skriver kronikkforfatterne. Foto: NTB / NTB

Økt levealder er et dårlig mål på god samfunnsutvikling.

Å øke levealderen har høy prioritet i norsk helsepolitikk. Den nasjonale Folkehelsemeldinga (Meld. St. 15 (2022–2023)) slår fast at «Noreg skal vere blant dei tre landa i verda som har høgast levealder». For å nå dette målet vil helsemyndighetene forbedre befolkningens kosthold og livsstil, samtidig som det brukes store ressurser på livsforlengende behandling til stadig flere og eldre pasienter.

Ifølge Folkehelsemeldinga skal vi bli eldst i verden samtidig som vi skal få bedre helse og reduserte sosiale forskjeller. Det høres fint ut, men det er gode grunner til å stille spørsmål ved verdien av økt levealder.

At vi lever lenger, kan tvert imot føre til høyere helsetjenestekostnader, redusert livskvalitet, mer sykdom og økende sosial ulikhet. Norge trenger derfor en kritisk gjennomgang av de menneskelige og økonomiske konsekvensene av å prioritere lengre liv.

Naturlig barriere

Historisk har økt levealder vært en klar indikator for bedre folkehelse og positiv samfunnsutvikling. Forventet levealder har steget jevnt siden midten av 1800‑tallet, i stor grad som følge av bedre ernæring, tryggere bo‑ og arbeidsforhold samt mer effektive helsetjenester med blant annet vaksiner og antibiotika. Lengre liv og bedre liv har dermed gått hånd i hånd.

I dag er situasjonen en annen. Forventet levealder er over 80 år for både menn og kvinner, og vi har møtt en naturlig barriere for hvor lenge menneskekroppen er utviklet for å leve. Den er ikke skapt for å leve så lenge som mulig, men utviklet for å føre livet videre til neste generasjon.

Denne livssyklusen er dypt forankret i vår egen biologi. Hver gang cellene i kroppen deler seg, oppstår nye genmutasjoner. Det genetiske programmet som styrer alle cellenes funksjoner, får dermed flere feil jo eldre vi blir. Etter et visst antall celledelinger er det genetiske programmet så degradert at det ikke lenger fungerer normalt.

Da er det to muligheter: Enten aktiveres genenes innebygde kontrollmekanismer slik at cellene slutter å dele seg. Organene svinner hen, og vi får aldersrelaterte sykdommer som demens, artrose og hjertesvikt. Eller så oppstår mutasjoner i de genetiske kontrollmekanismene, cellene fortsetter å dele seg, og vi får kreft.

Vi kan forsinke disse prosessene ved å spise og leve sunt, og helsemyndighetene har store forventninger til at levealderen kan økes gjennom aktive tiltak for livsstilsendringer. Et sentralt spørsmål er derfor hvor mye befolkningen er villig til å forsake for å leve lenger.

Streng regulering av kosthold, aktivitet, risiko og livsutfoldelse har også en pris, som for mange kommer i konflikt med det å leve et godt og fritt liv.

En verdig alderdom

Det er lett å være overoptimistisk om effekter av livsstilsendringer på levealder. For eksempel er ferske beregninger fra Helsedirektoratet av effekter av fysisk aktivitet basert på usikkert grunnlag. Trolig overvurderes de potensielle levetidsgevinstene, samtidig som at kostnadene ved i det hele tatt å få til endring, undervurderes.

Selv den ivrigste helsefanatiker blir før eller siden innhentet av alderdommen. For å motvirke aldersrelaterte sykdommer må vi derfor utvikle stadig mer avansert medisinsk behandling.

Både i Norge og internasjonalt satses det store ressurser på genteknologi og legemidler som skal forlenge livet.

Spesielt kreftforskningen har gjort store fremskritt, og de fleste overlever i dag sin kreftsykdom. Men man blir ikke nødvendigvis frisk av den grunn. Jo bedre vi blir til å behandle kreft, desto flere lever videre med bivirkninger, senskader og økt risiko for å utvikle demens, nye kreftsvulster eller andre aldersrelaterte sykdommer.

Helsemyndighetenes egne tall viser at økt levealder fører til mer sykdom i befolkningen. Nesten halvparten av oss må regne med å få en kreftdiagnose i løpet av livet, og stadig flere lever sine siste år med tiltagende demens.

De fleste som får noen ekstra leveår, vil nok si at det er verdt det. Når alternativet er døden, kan vi tåle mye. Kjærligheten til livet trumfer det meste.

Fra et samfunnsperspektiv må vi likevel våge å spørre: Blir Norge et bedre sted å leve om vi ved hjelp av regulering og avansert medisinsk behandling klarer å forlenge gjennomsnittlig levealder til 90 eller 100 år? Er det verdt prisen?

Dette handler ikke om økonomisk kynisme eller nedprioritering av gamle og syke. Tvert imot handler det om å sørge for at alle får en verdig alderdom; om å prioritere omsorgsboliger, sykehjemsplasser og god eldreomsorg fremfor å utvikle stadig dyrere behandling for å holde oss i live litt lenger.

Det viktigste må være å unngå tidlig død, redusere unødvendig lidelse og sikre mennesker et godt liv – uansett hvor lenge det varer.

Mer sykdom i befolkningen

Vi kommer heller ikke utenom de økonomiske realitetene. Økt levealder gir større belastning på behandlingsapparatet og offentlige budsjetter. Selv ikke Norge har ubegrensede ressurser, og finansminister Jens Stoltenberg (Ap) har advart om at vi ikke har nok arbeidskraft til å ta vare på en stadig større andel eldre.

Jakten på økt levealder fører til mer sykdom i befolkningen, mens økte helsetjenestekostnader trekker penger og arbeidskraft fra andre viktige samfunnsområder som bidrar til utvikling og livskvalitet. Norsk helsepolitikk trenger en grunnleggende revisjon av målet om å øke levealderen i befolkningen.

Vi foreslår at helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) nedsetter en kommisjon for kritisk å vurdere om økt levealder fremdeles er et hensiktsmessig styringsmål i helsepolitikken.

Kommisjonen bør få mandat til å utfordre etablerte oppfatninger om liv, død og medisinske fremskritt. Den bør veie verdien av og kostnadene ved å utvikle stadig mer avansert teknologi for å forlenge livet opp mot tiltak som øker livskvaliteten i de leveårene vi allerede har. Det inkluderer en kritisk vurdering av dagens helseøkonomiske analysemetoder for verdsetting av livskvalitet og levealder.

En slik utredning er nødvendig for å sikre et bærekraftig, rettferdig og menneskelig helsevesen i årene som kommer.