Hemmelig krigføring skaper ikke stabile samfunn, men varig ustabilitet

Jeg skriver ikke dette som en ideologisk kritikk av USA, men som en empirisk observasjon, skriver innleggsforfatteren. Her er Venezuelas president Nicolas Maduro og hans kone Cilia Flores. Foto: Carlos Jasso, Reuters

Jeg har sett hva hemmelig krigføring gjør med et samfunn. Når Vesten i dag snakker om Venezuela, gjenkjenner jeg metodene som ødela Afghanistan.

Jeg er fra Afghanistan. Min far var general i den afghanske hæren. Jeg har selv levd og arbeidet i landet og erfart på nært hold det som i vestlige hovedsteder ofte omtales som geopolitikk, men som for oss alltid har vært hverdagslivets realitet.

Når jeg i dag leser vestlige analyser av Venezuela, kjenner jeg igjen et mønster. Det handler ikke først og fremst om ideologi, men om metode.

CIAs rolle

I norsk offentlighet begynner historien om Afghanistan gjerne med Sovjetunionens invasjon i 1979. For oss startet den tidligere. Allerede før sovjetiske styrker krysset grensen, var landet preget av ekstern destabilisering, politisk undergraving og støtte til væpnede grupper som opererte mot staten. Dette var synlig for dem som levde i Afghanistan, men langt mindre for vestlige samfunn som senere beskrev krigen som et svar på sovjetisk ekspansjon.

CIACIAhttps://snl.no/CIA spilte en sentral rolle i denne prosessen. Gjennom finansiering, våpenleveranser og organisering av Mujahedin ble Afghanistan et strategisk redskap i en større stormaktskonflikt. Målet var å svekke Sovjetunionen. Konsekvensene for Afghanistan ble sekundære.

Min far kjempet ikke for Moskva. Han kjempet for en afghansk stat som forsøkte å overleve mellom to maktblokker. Mange offiserer opplevde seg som nasjonale aktører, ikke ideologiske representanter for en fremmed makt. Denne erfaringen har sjelden hatt plass i vestlige fremstillinger, der konflikten ofte reduseres til en kamp mellom frihet og kommunisme.

Indirekte krigføring uten ansvar

Det avgjørende poenget er likevel ikke fortiden, men metoden som ble etablert. CIA fungerer ikke bare som en etterretningstjeneste, men som et redskap for indirekte krigføring. Slike operasjoner befinner seg i grenselandet mellom diplomati og militær makt og er nettopp derfor vanskelige å holde ansvarlige. De kan benektes politisk, men former samfunn dypt og varig.

Når jeg ser på Venezuela i dag, er det denne metoden jeg gjenkjenner. Økonomisk press, støtte til opposisjonelle strukturer, informasjonskrig og hemmelige operasjoner danner et velkjent mønster. Offisielt begrunnes tiltakene med demokrati og menneskerettigheter. I praksis handler det om regimeskifte uten åpen krig.

I vestlige analyser omtales denne typen krigføring ofte som presis og mindre voldelig. Erfaringen fra bakken forteller noe annet. Hemmelige operasjoner bryter ned institusjoner, forsterker interne motsetninger og etterlater samfunn uten ansvarlige aktører. Afghanistan ble stående igjen med krigsherrer, ekstremisme og en stat uten legitim autoritet. Dette var ikke en uforutsett utvikling, men et resultat av bevisste valg.

Hva med erfaringene til dem som rammes?

Norge liker å se seg selv som en forkjemper for folkerett og multilaterale løsninger. Samtidig er vi del av et sikkerhetspolitisk fellesskap der denne typen operasjoner i stor grad forblir uten offentlig debatt. Norsk presse omtaler ofte CIA historisk eller teknisk, men sjeldnere gjennom erfaringene til dem som har levd med konsekvensene.

Jeg skriver ikke dette som en ideologisk kritikk av USA, men som en empirisk observasjon. Hemmelig krigføring skaper ikke stabile samfunn. Den skaper varig ustabilitet, tap av tillit og konflikter som lever videre lenge etter at strategene har erklært sine mål oppnådd.

Afghanistan lærte oss hva som skjer når krig føres uten ansvar. Venezuela gir oss muligheten til å stille spørsmålet tidligere denne gangen.

For oss som kommer fra land der disse krigene utkjempes, er svaret allerede kjent.