Her endte Forsvarets milliardprosjekt

– Det er utrolig trist, og er et bevis på den nedbyggingen som har vært av Forsvaret, sier Åsmund Andersen, tidligere sjef for Forsvarets minevåpen i Norge.

Vannet ligger blikkstille rundt kaien til selskapet Bertelsen og Garpestad ved Eigerøy i Rogaland.

Øyvind Rodvelt i Egersund sjømannsforening sjekker trossene på to store fartøy som har ligget til kai her i over ti år.

– De som eier dem må ha godt med penger. De ligger ikke i veien for noe. Selv om det ikke akkurat er et pent syn.

Fartøyene han snakker om het en gang i tiden KNM Glomma og KNM Oksøy.

Disse var en del av et av Forsvarets største prestisjeprosjekt.

De var to av ni fartøy som ble bygget på verftet Kværner Mandal på 90-tallet.

Mineryddingsfartøy. En helt ny type fartøy, som ikke var laget noe annet sted før.

Og prislappen?

400 millioner kroner i 1994-kroner.

Det tilsvarer over 800 millioner kroner i 2025-kroner. Per fartøy.

På 2000-tallet var det store kutt i forsvarsbudsjettet, og som del av kuttene ble to av de seks minesveiperne strippet for maskiner og militært utstyr, før den ble lagt ut for salg.

På Finn.no.

Der ble de i 2009 solgt til selskapet SHS Shipping for 5,6 millioner kroner. De er i dag eid av finansmannen Kristian Gjertsen Lundkvist.

Lundkvist sier i en SMS til NRK at de har store planer for fartøyene. Men han kan ikke si noe om hva planene er.

– Vi er dessverre underlagt en konfidensialitetsavtale som gjør at vi på nåværende tidspunkt ikke har mulighet til å gi våre kommentarer, skriver Lundkvist.

Kilder NRK har snakket med sier det var store planer rundt fartøyene også da de ble kjøpt.

Mer om det senere.

Det er i dag Egersund-selskapet Bertelsen og Garpestad som leier ut kaiplass til fartøyene.

For dette får de rundt 200.000 kroner i året for leie av kaiplass.

Egersund sjømannsforening får et par tusen kroner i måneden for å sørge for at fortøyningene er på stell og at fartøyene ligger trygt.

– Vi har en leieavtale inntil vi har behov for kaien selv. Og inntil da blir de liggende, vil jeg tro, sier Øyvind Langmyr, konserndirektør i Bertelsen og Garpestad til NRK.

– Bevisst bygget ned

Kommandør Åsmund Andersen var sjef for minevåpnene fra 1996 til 2001. Han syns det er trist at båtene ligger til kai i Eigersund.

– Det har vært bevilget for lite penger, og Forsvaret er bevisst bygget ned. Det har gått ut over mange våpen. Deriblant minevåpenet, sier Andersen.

NRK møter Andersen like ved Sjøkrigsskolen i Laksevåg i Bergen. Han husker godt de to fartøyene.

Forsvarets store prestisjeprosjekt, som han kaller det.

Andersen kan fortelle at det var flere grunner til at Forsvaret kvittet seg med de to fartøyene på 2000-tallet.

KNM Oksøy fikk blant annet en skrogskade i 2005.

Som følge av en grunnberøring fikk det en flenge i skutesiden som gikk over mer enn halve fartøyets lengde.

Forsvaret bestemte seg for at en eventuell reparasjon ville blitt svært kostbar, så de bestemte seg for å oppgradere et annet fartøy i stedet.

Verre var det med KNM Glomma. Et fartøy som altså kostet 400 millioner kroner på midten av 90-tallet.

– Mineryddingsprosjektet ble så dyrt at man fant ut at det ikke var midler til å skaffe reservedeler. Etter hvert som de fartøyene som seilte begynte å få problemer og trengte reservedeler, så plukket man fra de andre. Dette gikk blant annet ut over KNM Glomma. Så den kom egentlig aldri i tjeneste, sier Andersen.

Andersen mener at KNM Glomma ikke hadde noen operative døgn.

Fartøyet skal ifølge Andersen ha gått omtrent rett fra verftet og ble lagt i opplag.

Den skal ha seilt noen dager, men ikke som operativt fartøy.

Han mener det er ganske meningsløst at den ble så lite brukt.

– Disse fartøyene kostet omtrent 400 millioner kroner per stykk. Å gjøre en slik investering uten at den blir brukt er jo ikke noe særlig.

Andersen er ikke i tvil om at det hadde vært brukt for fartøyene om det var penger til å beholde dem.

Før mineryddingsfartøyene ble bygget ble det besluttet å anskaffe ni fartøyer.

Før prosjektet kom i gang ble det gjort en stor studie som viste at behovet faktisk var større enn ni.

Ifølge Andersen var det imidlertid ni fartøy Norge hadde råd til.

– Vi har en utrolig lang kyst. Vi er helt avhengig av sjøen og kysten vår. Norge er et av de landene som har mest bruk for å holde farvannene sine åpne og frie for miner. Og da er ni fartøy et absolutt minimum. Og kanskje under minimumsbehovet, mener han.

Han mener altså det absolutt var behov for alle ni fartøyene. I ettertid er ett ødelagt i brann, to solgt og to hugget opp.

I dag er det bare fire igjen.

– Og det er langt fra tilstrekkelig. Dette begynner politikerne å innse nå. Nå kappes de jo om å bevilge penger til forsvaret igjen for å bygge det opp. Men det tar tid. Forsvaret er ikke som en bryter du kan slå av og på. Det tar tid å bygge opp igjen, mener han.

– Feil beslutning

Om man spoler frem til 2025 er det urolige tider i verden.

Og så sent som i fjor ble det bestemt at regjeringen ville ruste opp forsvaret med å bruke 600 milliarder kroner mer frem til 2036.

– Vi måtte forholde oss til føringer fra politisk og strategisk nivå. Vi hadde ikke noe valg. Men det var blandede følelser, sier Per Kartvedt.

Han tok over som sjef for minevåpenet etter Åsmund Andersen i 2001.

– Det var mange som reagerte. Nye fartøy gikk i opplag og ble etter hvert solgt. Det var ikke bare minefartøyene. Vi kvittet oss med mye annet i den tro det var evig fred og fordragelighet, sier Andersen.

Andersen er klar på at det var en helt feil beslutning som ble tatt den gang.

– Ut fra det behovet som eksisterte den gang var det feil. Men politikerne mente det ikke ville bli noen ny konflikt.

Han peker på at forsvaret kan sammenlignes med å ha en forsikring.

– Det er ikke sånn at om det ikke har brent i huset ditt på mange år så slutter du å betale på forsikringen. Selv om det er stille og rolig i verden i noen år, er det ikke klokt å bygge ned Forsvaret og tro at man plutselig kan få det på plass igjen. Det tar lang tid å bygge opp igjen et forsvar.

Talsperson i Sjøforsvaret, Orlogskaptein Kjartan Sildnes, sier til NRK at det var i 2004 at Sjøforsvarets mineryddingsstruktur ble besluttet redusert.

Fartøyene gikk inn som opplagsfartøy for å kunne styrke driften av de gjenværende fartøyene i marinen.

Han forteller at planen for KNM Glomma var å bygge den om til et dykkerfartøy for Sjøforsvaret.

I den sammenheng ble fartøyets sveipeutrustning demontert og tatt på land.

Men prosjektet ble i ettertid stanset og ytterligere infrastruktur og utrustning ble dermed brukt som reservedeler.

– Videre bruk av disse fartøyene er utenfor Sjøforsvarets kontroll. Fartøyene har i dag ingen militær verdi, da de ikke lenger har den utrustningen de hadde for 20 år siden, sier Sildnes.

Han sier videre at Sjøforsvaret imidlertid er opptatt av å bevare miljøet langs kysten og at de veldig gjerne ser at disse tidligere minefartøyene blir håndtert på en god måte.

Skulle brukes i Østersjøen

Nå ligger altså de to store fartøyene, som en gang var del av Forsvarets store prestisjeprosjekt til nedfall ved Eigerøy i Rogaland.

Eieren av fartøyene ønsker ikke å prate med NRK.

Men NRK har fått en kilde i tale. Som ønsker å være anonym.

Vi kjenner identiteten til kilden, og vet han har inngående kjennskap til prosjektet.

Kilden kan fortelle at det var store planer for fartøyene da de ble kjøpt for 5,6 millioner kroner i 2009.

Investorene skal nemlig nærmest ha hatt en avtale om at fartøyene skulle brukes til minerydding i Østersjøen.

For bare i Østersjøen ligger det flere hundre tusen tonn med konvensjonell ammunisjon, inkludert miner som ble dumpet etter 1. og 2. verdenskrig.

Hvert år deltar det norske Sjøforsvaret med mineryddingsfartøy sammen med Natos mineryddingsstyrke for å detonere miner i Østersjøen.

Ifølge kilden NRK har snakket med var det for 10–12 år siden et desperat behov for å rydde miner enkelte steder i Østersjøen. Og det var det investorene ønsket å bruke disse fartøyene til.

Avtalen falt imidlertid i fisk.

Dermed har fartøyene blitt liggende. Først i Mandal, og siden 2015 i Eigersund kommune i Rogaland.

Fortsatt er det ingen som vet hva som kommer til å skje med dem.