Historien er ikke først og fremst konger, kriger og rike kjøpmenn, men de helt vanlige menneskene

KRONIKK: Vi som lever i Stavanger i år, mens byen feirer sine 900 år, er kanskje ikke så ulike dem som har levd her før oss. I jubileumsutstilling Mitt Stavanger forteller hverdagsmenneskene fra århundrene før oss om dette selv. De som har levd, strevd, ledd, grått, sloss og elsket i byen vår gjennom århundrene.

I utstillingen Mitt Stavanger står hverdagsmenneskenes historie i sentrum. Her møter vi blant andre tjenestejenta Marlene som levde i Stavanger på 1800-tallet. Foto: Jan Inge Haga/Must

Historisk empati, kalles det, når vi som lever i dag, greier å leve oss inn i livene til mennesker som har levd før oss – og kanskje også kjenne på at de egentlig ikke er så annerledes enn oss, selv om rammene for deres liv var helt ulike våre egne.

«Stavangers 900 års er summen av tusenvis av små liv. Akkurat som våre egne», skriver pedagog og forfatter Bente Borgen så vakkert i en kronikk i Aftenbladet nylig.

Borgen har skrevet en bok om Klinkenbergbakken og folkene som bodde der. Det minner oss om at historien ikke først og fremst er konger, kriger og rike kjøpmenn, men de helt vanlige menneskene.

Arbeid, slit og omsorg

Akkurat dette poenget var vårt «dogme» da vi i Museum Stavanger skapte jubileumsutstillingen Mitt Stavanger, som du fremdeles kan besøke på Stavanger museum. Vi ønsker å løfte fram hverdagsmenneskene, som vi kaller dem. Her møter du for eksempel «Gyda». Vi kan ikke slå fast at det var det hun het, fordi ingen skriftlige kilder er knyttet til henne, likevel vet vi ganske mye om henne. Skjelettet hennes forteller. Det ble funnet av Arkeologisk museum i en utgraving ved Domkirken. Analyser av beina slår fast at Gyda trolig var en vever. Skader på leggen og i skuldrene vitner om hardt, repeterende arbeid. Hun hadde født flere barn gjennom livet og var trolig i 50-årene da hun døde.

Gjennom Gyda ser vi noe grunnleggende. Livet i Stavanger har alltid vært båret fram av arbeid, slit og omsorg, ofte usynlig i de skriftlige kildene og ofte underkjent. Hun minner oss om at historien handler om alle dem som holdt hjulene, eller veven i gang. Uten dem, ingen by.

Likhet med våre liv

Vi møter også Michel Suenson, en tilsynelatende vanlig mann, men i 1482 setter han spor som gjør at vi i dag kan lese hans liv ut av historien. Protokollen fra rettssaken som foregikk i bygården Kriken er bevart. Han ble dømt for å ha hatt et seksuelt forhold til en kvinne uten å være gift. Straffen var å betale 3 skilling i bot, skrifte og til å inngå ekteskap. Hans historie viser oss hvordan moral og makt ble håndhevet. Den anonyme kvinnen i saken minner oss samtidig om hvor ofte kvinnelige erfaringer forsvinner ut av kildene.

Gjennom tidsreisen utstillingen «Mitt Stavanger» tar deg med på, møter vi Trau-Astrid som vi også kjenner vi gjennom en detaljert rettsprotokoll. Trau-Astrid ble dømt til døden fordi hun skilte seg ut. Hennes skjebne minner oss om hvor nådeløst samfunnet kunne være mot den som var annerledes. Vi liker å tenke at vi er kommet langt siden 1600-tallet, og det er vi. Men også i dag kan det å bryte med normene koste dyrt. Ikke i form av avstraffelse med bål og øks, men med utfrysing, netthets eller stilltiende sanksjoner. Hvordan behandler vi dem som ikke passer inn i vår egen tid?

Kvinner med stort ansvar

På 1700-tallet er det Birgitte von Fyren Kielland som trer fram. Til tross for sitt flotte navn, var hun nok en hardtarbeidende og grepa dame som tok tak da mannen døde og hun ble alenemor til ti barn. Hun fortsatte driften av kjøpmannsgården, to kramboder og eiendommene som lå der Hotell Victoria ligger i dag. Birgitte må ha hatt travle – og harde – dager der nede på Holmen. Historien forteller at hun gikk konkurs og døde i løpet av et år, på slutten av 1700-tallet, 62 år gammel.

Birgitte von Fyren Kielland sto alene igjen med ti barn og en forretning å drive. Hun brettet opp ermene, slik kvinner til alle tider har måttet gjøre. Hennes liv minner oss om hvordan kvinner ofte har båret et uforholdsmessig stort ansvar som mødre, forsørgere og arbeidere, og hvor liten sikkerhet de hadde dersom de falt.

1800-tallets hverdagsmenneske er Marlene Larsdatter. Den flinke jenta fra Hjelmeland ble tjenestejente i Vinkelgata 6 på Storhaug i Stavanger, men livet tok en lei vending da hun flyttet derfra. En sykejournal fra Asylet, en institusjon for fattige tiggere, psykisk og fysisk syke og prostituerte, vitner om at Marlene fikk et vanskelig liv. Hun diagnostiseres med «melankolske anfall». Var hun deprimert? Eller utsatt for overgrep? Vi vet ikke sikkert. Også i dag strever mange med psykisk sykdom. Marlenes historie er en påminnelse om hvor viktig det er å møte psykisk uhelse med kunnskap, respekt og verdighet.

Vi blir historien

Disse fem menneskene: Gyda, Michel, Astrid, Birgitte og Marlene er bare en håndfull blant hundretusener av mennesker som har levd i denne byen. De minner oss om at historien utspiller seg i våre egne gater, i helt vanlige liv, hver eneste dag.

Stavanger er summen av hverdagsmennesker før, nå og i fremtiden. Når vi feirer 900 år, er det deres stemmer vi bør lytte til. For det er vi som er selve historien.