Hjelp, jeg er på konsert

Etter et par timer på konsertarenaen Unity Arena satt jeg igjen med den verste konsertopplevelsen jeg har hatt.

Hovedattraksjonen, Empire of the Sun, leverte langt over forventningene. Musikk og sceneshow satt som et skudd. Jeg gikk inn og kjente bare til toppsangene deres, men gikk ut som fan. Tross alt.

De fleste som har vært på konsert har blitt dyttet litt på, og denne kvelden var intet unntak.

Rundt oss rakk det også lommelykter opp i været, slik at de som var for sein kunne finne frem til vennegjengen.

Dette blir jeg grinete av.

Ønsker du å stå langt fremme på konserten? Da møter du opp tidlig og stiller deg i kø, akkurat som alle andre. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke klarer å respektere det på konsert, når vi nordmenn vanligvis er eksemplarisk gode på køkultur.

De færreste av oss ville ha sneket foran tjue personer i køen på butikken, men på konsert er det plutselig helt greit å presse seg forbi hundrevis av mennesker. Ha i bakhodet at dette skjer under oppvarmingen.

Under første låt kommer alle mobilene opp i takt, fordi vi må jo vise verden at vi har vært her.

Misforstå meg rett, det er fullt lov å ta noen bilder og videoer under en konsert. Jeg gjør det selv, legger ut litt på sosiale medier og synes det er hyggelig å ha noen minner fra en bra konsert.

Problemet er når mobilen er oppe gjennom halve, eller hele konserten.

Folk filmer gjerne en hel sang på tre minutter med armene over hodet slik at alle bak må se på iPhoneskjermen deres, i stedet for artisten de har betalt for å se. Ta gjerne noe video her og der, men på et tidspunkt må vi bli ferdige.

Vi har blitt for opptatt av å vise hvor kult vi har det, fremfor å ha det kult.

Konserter er en av de få opplevelsene som skjer bare her og nå. Likevel virker det som dokumentasjon er viktigere enn selve opplevelsen.

Du er ikke stjerneregissøren Christopher Nolan. Kvaliteten er dårlig, lydkvaliteten er sprengt, og ingen har lyst til å se én time med konsert på Snapchat-storyen din.

Nå skal jeg bli skikkelig moropoliti, fordi det finnes faktisk grenser for hvor gøy man kan ha det på konsert. Til dere som klatrer opp på skuldrene til hverandre for å få bedre utsikt: Gratulerer, skikkelig fin utsikt der oppe!

Vi ser ryggen din.

Kom deg ned.

Og dette er dessverre langt fra de eneste eksemplene jeg har. Jeg mener vi kollektivt må ta en grundig oppvask når det gjelder folkeskikk på konsert. Da snakker jeg ikke om en rask skyll under springen. Her må Zaloen og oppvaskhanskene frem.

Det er så mye som irriterer på konsert.

Folk som FaceTimer hele slekta si med full lyd og lysstyrke. Folk som presser seg helt frem til barrieren, for å så presse seg ut igjen fem minutter senere. Eller den uinteresserte to-meter-fyrtårn-kjæresten, som blokkerer utsikten til femten stykker bak seg.

Vi må bli enige om at det er ukult å være en drittsekk på konsert. Publikum må vise folkeskikk og hensyn til andre, for vi er jo der av samme grunn. Vi digger musikken til de som står på scenen, og vi har satt av tid og penger for å oppleve dette sammen.

Det er helt spesielt å stå skulder ved skulder med tusenvis av andre og synge de samme sangene man elsker, selv når man aldri har møtt hverandre før.

Det er en magisk form for fellesskap, som trosser alder, kjønn, hudfarge, politiske meninger, hvem man deler seng med og hvilket fotballag man blør for. Så lenge vi er enige om akkurat denne artisten.

Så vennligst brøl sangteksten av full hals, dans til du ikke klarer mer, og fyr opp både artistene og publikum rundt deg.

Det er tross alt derfor vi er der.

Og hvem vet, kanskje du møter en fremtidig bestevenn eller kjæreste i folkemengden? Musikken har en egen evne til å samle mennesker, og hvis det er noe vi trenger mer av om dagen, er det nettopp det.

Så til neste gang du skal på konsert, tenk litt over hvordan du påvirker opplevelsen til menneskene rundt deg. Ikke legg hensyn igjen på vorset.

Vær til stede i øyeblikket, og ha det supergøy!

Når det er på plass, skal jeg vurdere å holde kjeft, og være litt mindre festbrems.