Ungdommene som hjalp til med å slukke brannen på Mortensrud fortjener heder og ære.
Brannkonstabel, Oslo brann- og redningsetat
På Mortensrudveien, lørdag 12. juli, en kveld preget av kaos og flammer, opplevde vi noe helt uvanlig.
To av tre boliger i et rekkehus sto i full fyr da vi ankom.
Det var langt til nærmeste vannkilde, og innsatsen krevde lange slangeutlegg, løping og koordinering under press.
Midt i dette infernoet, hvor familier sto fortvilet og brannfolk jobbet med innbytterpuls, skjedde det noe som fortjener oppmerksomhet – og takknemlighet.
Ungdommene i nabolaget kom løpende.
Ikke for å se på, ikke for å filme – men for å hjelpe.
De tryglet om å få bidra: «Hva kan vi hjelpe dere med?» spurte de, med ekte engasjement.
Normalt kan vi ikke ta imot hjelp fra publikum i slike situasjoner – av hensyn til sikkerheten, både for dem og for våre mannskaper.
Men denne gangen gjorde vi et unntak.
Ungdommene var så oppriktig engasjerte, og jeg vurderte at det var trygt å la dem hjelpe meg med å legge et slangeutlegg.
Slik så det ut da det begynte å brenne i et rekkehus på Mortensrud i Oslo den 12. juli i år. Foto: Jonas Been Henriksen / NTB
Det kan virke som en liten ting, men for meg – som har jobbet med dette i 13 år – var det stort.
Først nå, i en bydel som ofte får ufortjent mye negativ oppmerksomhet for «problemungdom», opplevde jeg en slik vilje til å bistå.
Det er lett å glemme hvor mye det betyr for unge å få anerkjennelse. Da vi snakket med en eldre nabo før vi dro, ba vi ham hilse ungdommene og takke dem for hjelpen.
Vi skrøt av holdningene deres.
Den gamle mannen knakk sammen i takknemlighet.
Det virket som det var lenge siden noen hadde rost «barna hans» for noe godt de hadde gjort.
Hvordan kan vi som samfunn takke ungdommene for den fantastiske innsatsen?aOffentlig rosbPriser/utmerkelsercMer støtte til ungdomsprosjekterDerfor skriver jeg dette.
Ikke bare for å takke – men for å minne oss alle på at ungdom er mer enn statistikker og overskrifter.
De er ressurssterke, engasjerte og fulle av potensial.
Når de får muligheten til å bidra, griper de den – med begge hender.
Vi må bli flinkere til å se dem.
Til å gi dem rom for å vise hvem de er. Og til å takke dem når de gjør en forskjell.
For det gjorde de, den kvelden på Mortensrudveien.
Takk!