Hjemkomsten sett med konge­familiens øyne

I Norge hadde jubelen brutt løs en knapp måned tidligere.

Etter fem år med tysk okkupasjon under 2. verdenskrig, var Norge våren 1945 igjen et fritt land.

Kongefamilien, med landets statsoverhode kong Haakon i spissen, kunne endelig vende tilbake til Norge etter å ha måttet flykte under krigen.

Etter nøyaktig fem år i eksil, skulle de på ny sette foten på norsk land.

– Det gikk for alvor opp for meg at mitt livsløp var lagt

Norske flagg ble igjen funnet frem og løftet høyt. Folk hadde møtt opp i tusentall for å ta imot landets førstefamilie. Selve symbolet på et fritt Norge.

Midt i feiringen var en åtte år gammel arveprins med kortbukser og plaster på kneet. Født til en dag å bli Norges konge.

– Det var overveldende. Der og da gikk det for alvor opp for meg at mitt livsløp var lagt, har kong Harald selv sagt om hjemkomsten i 1945.

– Det er fantastisk at han var der. Hans dypeste fundament som konge ligger i den dagen, der han møter det norske folk egentlig for første gang, sier Tor Bomann-Larsen, historiker og kongebok-forfatter.

Blant de mange som fant frem fotoapparatene denne dagen, var også kongefamilien selv. Gjennom egne kameraer, ble reisen hjem dokumentert.

På forespørsel fra NRK, deler kongehuset noen av familiens egne bilder i forbindelse med hjemkomsten.

Dato med historiske linjer

Dagen var 7. juni 1945. Den var ikke tilfeldig valgt. Det var en dato med historisk klang.

Det var nøyaktig 40 år siden Stortinget 7. juni 1905 vedtok å oppløse unionen mellom Norge og Sverige, og Norge ble et selvstendig land.

Det førte til at Norge valgte sin egen konge. Valget falt på den danske prinsen Carl. Norges første konge i moderne tid tok navnet kong Haakon VII.

7. juni 1940 måtte kong Haakon og hans sønn kronprins Olav flykte ut av landet.

Tyske tropper hadde invadert Norge nær to måneder tidligere.

Kongen, kronprinsen og regjeringen måtte til slutt reise fra Norge og fortsette motstandskampen fra England.

Da hadde kronprinsfamilien allerede skilt lag. Kongens barnebarn, den da tre år gamle arveprins Harald, var i stor fare og måtte berges. Tyskerne ville ta ham og gjøre ham til barnekonge i et Norge under tysk kontroll.

Mor kronprinsesse Märtha tok med seg den lille prinsen og storesøstrene hans, Ragnhild og Astrid, på flukt.

De endte i USA, etter invitasjon fra den amerikanske presidenten.

Nytt hjem

Det var der han vokste opp, han som en dag skulle bli Norges konge. I USA lærte han å sykle. Å svømme. Han fikk sine første barndomsvenner der. Pook's Hill utenfor den amerikanske hovedstaden Washington var hjemme. Kongeriket han en dag skulle arve, var langt unna.

Prins Harald var blitt åtte år og hadde tilbragt over halve livet sitt i USA da tyske styrker kapitulerte, og Norge 8. mai 1945 ble et fritt land etter fem lange krigsår.

Kongefamilien kunne igjen returnere til hjemlandet.

Men først skulle de selv gjenforenes.

Kronprins Olav hadde, som Norges forsvarssjef, reist til Norge få dager etter frigjøringen. Mens kronprinsesse Märtha, den lille arveprinsen og søstrene dro fra USA til England for å møte kong Haakon, en bestefar som prinsen knapt kjente igjen etter at de hadde levd i eksil i hvert sitt land i de fem krigsårene.

Til tonene av «Ja, vi elsker» fremført av et britisk æreskompani, la skipet «HMS Norfolk» ut fra Edinburgh 5. juni med kong Haakon, kronprinsesse Märtha, prins Harald og prinsessene Ragnhild og Astrid om bord.

Skipet satte kurs mot Norge. Nå skulle kongefamilien hjem.

– Er det Norge?

Om morgenen 7. juni kom skipet opp langs norskekysten. I kald vind hadde prins Harald og søstrene fått låne frakker av mannskapet.

– Er det Norge, mor, spurte den lille prins Harald moren sin da de skimtet konturene av Norge, ifølge boken «Kongen forteller», ført i pennen av Harald Stanghelle.

Moren nikket.

Også bestefar kong Haakon speidet spent mot hjemlandet. Han var ifølge familien nervøs for hvordan han ville bli tatt imot, etter at han måtte flykte under krigen.

Han var redd han hadde sviktet det norske folk og overlatt dem til fienden.

Han visste kanskje ikke hvor stor betydning han faktisk hadde fått for nordmenn fra sitt virke i eksil.

Det første tegnet fikk han kanskje da skipet med kongefamilien nærmet seg norskekysten og ble møtt av de første småbåtene pyntet med norske flagg og bjørkeløv.

Etter hvert kom flere og flere båter til. Til slutt myldret det av folk og båter som ledsaget kongen sin – Norges statsoverhode – hjem.

– Det var helt overveldende, alle menneskene, jubelen, flaggene og så alle båtene som møtte oss på vei inn. Det var nesten så man kunne gå tørrskodd over Drøbaksundet, har kong Harald sagt.

– Symbolet på motstandskampen

Da skipet med kongefamilien om bord seilte inn i Oslofjorden, sluttet kronprins Olav seg til dem.

Kronprinsesse Märtha foreviget svigerfar, ektemann og barna.

Langs kysten hadde folk pyntet hjemmene sine og sto og vinket til skipet med kongefamilien.

– Kongefamiliens betydning var blitt ekstrem gjennom krigen. Kongen var blitt selve symbolet på motstandskampen, sier Tor Bomann-Larsen.

– Kongens betydning vokste gjennom hele krigen etter hvert som det ble klart for alle, bortsett fra NS, at kongens klare nei-standpunkt var det eneste standpunktet som var mulig. Der hadde kong Haakon vært en veldig tydelig stemme, sier Tor Bomann-Larsen.

Kong Haakon hadde sagt nei to ganger under krigen:

Først til tyskerne i 1940 da de krevde at han skulle avsette den sittende norske regjeringen og innsette en tyskvennlig regjering ledet av Vidkun Quisling. Og så da Stortingets presidentskap foreslo at kongen skulle abdisere, noe kong Haakon avviste og mente stred mot hans forpliktelse overfor Grunnloven og det norske folk, som hadde valgt ham i 1905.

– Kongens store fortrinn er at han er hevet over politikken og er apolitisk. Han blir det optimale samlingsmerket, sier Bomann-Larsen.

– Han er bildet på Norges selvstendighet i utgangspunktet som konge. Derfor er symboleffekten optimal.

Kong Harald: – Jeg skjønte ingenting

Jubelen steg da kongefamilien gikk i land på Honnørbryggen i Oslo 7. juni 1945.

Prins Harald hadde visst at bestefar var konge. Men hva som ventet i hjemlandet han hadde flyktet fra da han bare var tre år, var det ikke mulig å forberede seg på.

Den lille arveprinsen i kortbukser og med plaster på kneet, sto storøyd sammen med bestefar, foreldrene og storesøstrene da jubelbrølet møtte dem.

– Jeg skjønte vel ingenting. Det eneste jeg husker fra hjemkomsten, var at det blåste fælt. All feiringen var uvirkelig. Hvis du ser på bildene av oss på Rådhuskaia, kan du se at vi ser nokså fortapte ut, at vi ikke skjønner hva som foregår, sier kong Harald i «Kongen forteller».

– Det er en jubel over at Norge er selvstendig og fritt. Og det opplever man først ved at kongen er i landet. Det er derfor monarkiet står så sterkt, sier Bomann-Larsen.

– Da kong Haakon kom til Norge for første gang som konge i 1905, var det en mann man ikke kjente, men som var uttrykket for det selvstendige Norge. Sånn sett kan man si at folket jubler over seg selv og sin selvstendighet som folk.

Stabil oppslutning om monarkiet – med superpopulær konge i spissen

Nøyaktig 80 år etter kongefamiliens hjemkomst, er oppslutningen om monarkiet fortsatt stabil.

I en fersk meningsmåling som Norstat har gjennomført for NRK, svarer 69 prosent at de støtter monarkiet, mens 19 prosent ønsker en annen styreform.

Det er tilsvarende oppslutning som ved forrige måling i februar.

Norstat har gjort undersøkelsen på vegne av NRK i forrige uke, blant 1004 personer over 18 år i et representativt utvalg i Norge.

Støtten til monarkiet er høyest i Nord-Norge, og klart lavest i Oslo.

Kong Harald (88), som for 80 år siden sto overveldet i sitt møte med et jublende Norge, står fortsatt svært sterkt i folket.

Nordmenn mener han er en svært god representant for kongefamilien, viser meningsmålingen. På en skala fra 1 til 10, gir folket ham en «karakter» på 9,2 i snitt.

Også dem som er mot monarkiet, er svært fornøyde med kong Harald.

De som ønsker en annen styreform enn monarki, gir kongen 8,2 i snitt.

– Tallet uttrykker utvilsomt en dyp respekt for kongens pliktfølelse så vel som for hans person, sier Bomann-Larsen.

– Vi bør dessuten merke oss at kongesymbolet står like sterkt, selv om statsoverhodet trapper ned på arbeidsmengden. Her har han folkets fulle sympati og forståelse.