Hospitering i barneidretten – en diskusjon på vei til å spore av

Det har fra å være en diskusjon om en utfordring og en mulig løsning, utviklet seg til en slags sammenligning med andre lands praksiser, som «i det landet gjør de slik» eller «mange foreldre tror».

I Norge er vi generelt svært gode på inkludering i barneidretten. Idrettslagene våre er solide, med klubbhåndbøker og årsmøtevedtatte regler og føringer som styrer hverdagen. Ja, det finnes nok unntak, men de fleste av oss kan være stolte av hvordan barneidretten drives her i landet.

Jeg vil gjerne dele en historie fra min tid som trener for et barneidrettslag for noen år siden. Denne historien handler ikke om de få spillerne som lå flere år foran på ferdighetsnivå, men om de som var på motsatt ende av ferdighetsskalaen.

Åpen

Laget mitt bestod av en gjeng barn med ulike motivasjoner for å delta. Flertallet var ikke superivrige, men det var tre spillere som virkelig brant for idretten, som elsket å prøve forskjellige aktiviteter. Denne historien handler imidlertid om en annen spiller, han som kanskje lå lavest på ferdighetsnivået. Han var ikke interessert i å trene, og gjennom hele sesongen kom han bort til meg før trening og sa med et skuffet blikk: «Bare så du veit det, den eneste grunnen til at jeg er på trening er fordi mamma truer meg til det». Jeg svarte alltid at han hadde en fantastisk mor som ønsket det beste for ham – en mor som visste at det var viktig for ham å delta, selv om han ikke alltid syntes det var gøy.

Åpen

Sesongen gikk videre, og mot slutten av sesongen, da vi var vertskap for en turnering, satt jeg meg ned på tribunen for å få en pust i bakken. Da kom denne spilleren bort til meg, satte seg ned, og sa: «Jeg skal ikke slutte allikevel, jeg har fått så mange gode venner på laget, og det har jeg ikke hjemme der jeg bor.»

Der og da, i det øyeblikket, mistet jeg nesten kontrollen over følelsene mine. Gledestårene kom. Det var det vakreste minnet jeg har fra over fire tiår i idretten. Dette var beviset på hva barneidretten handler om i Norge: flest mulig, lengst mulig. Det handlet om inkludering, samhold og de sosiale båndene som skapes gjennom idretten. Det var et levende bevis på alt det vi står for i norsk barneidrett. Ironisk nok var de tre ivrigste spillerne de som sluttet først. De ga opp, før to måneder var gått, fordi de ikke opplevde mestring, glede eller utvikling. De var de få som gikk tapt for å ha flest mulig, lengst mulig.

Åpen

Det er nettopp dette som er kjernen i debatten om hospitering. Vi skal ikke la noen miste gleden ved idretten enten det er de beste eller dårligste, alle barn har de samme rettighetene. Når vi snakker om hospitering er det viktig å huske på at barneidretten først og fremst handler om mestring og idrettsglede – ikke om å presse barn til å være noe de ikke er. Så la oss sørge for at barneidretten i Norge fortsetter å være et sted for alle.