Høyesterett setter terskel for psykisk medvirkning til gjengvold

«Spørsmålet er særlig hva som skal til for å bli dømt for psykisk medvirkning når en ungdomsgjeng begår kriminalitet i fellesskap», skriver førstvoterende Kine Steinsvik i dommen Høyesterett avsa torsdag.

Virkemiddelbruk i bekjempelse av ungdomskriminalitet er høyt på dagsorden for de fleste offentlige instanser for tiden, og tidligere i høst besluttet Høyesteretts ankeutvalg å slippe inn en sak med utgangspunkt ii en voldshendelse på Sørlandet i fjor vår.

Hurtigspor

En del av bakteppet for at saken ble sluppet inn til avdeling, er at Høyesterett tidligere primært har behandlet dette spørsmålet i ankeutvalget. Spørsmålet om ankeutvalgets eventuelle status som prejudikatprodusent har de siste ukene vært gjenstand for debatt her i Rett24. Førstvoterende Kine Steinsvik leverer tilsynelatende et innspill til diskusjonen, ved å tilføye:

«Avgjørelsene er avsagt av ankeutvalget og har ikke samme rettskildevekt som avgjørelser fra Høyesterett i avdeling. Men begrunnelsene gir støtte for at vurderingen av medvirkningsansvar for psykisk medvirkning må gjøres konkret.»

Saken er for øvrig også et eksempel på domstolenes nye hurtigbehandling av saker med mindreårige gjerningspersoner, såkalte U18-saker. Tiltalen ble tatt ut 28. februar, tingrettens dom falt i april, lagmannsrettens dom kom 7. juli, ankeutvalget slapp saken inn i september, og allerede nå er altså dommen klar fra Høyesterett i avdeling.

Strengt medvirkningsansvar

Faktum i saken var at to ungdomsskoleelever hadde kranglet over Snapchat. Det endte med at fornærmede ble slått og sparket, tvunget til å kysse en av gjerningsmennenes sko, og frastjålet beltet sitt.

Det er på det rene at det var fem gutter i fellesskap som konfronterte fornærmede, som bare var 13 år gammel. Det er også på det rene at kun to av disse var aktive i volden. Begge disse er rettskraftig dømt i tingretten. To av guttene var under straffbar lavalder, mens saken for Høyesterett har dreid seg om femtemann. Han var over 15, uten å delta i volden rent fysisk.

Overfor Høyesterett har guttens forsvarer, Svein Kjetil Stallemo, anført at lagmannsretten har lagt terskelen for psykisk medvirkning for lavt. Det er Høyesterett ikke enig i, og skriver:

«A har vært innforstått med formålet med møtet og med hva som skulle skje, og han har deltatt aktivt for å få B til å komme til skolen. Noen klarere uttrykt og detaljert plan for hva som skulle skje, kreves ikke. Når A har deltatt som beskrevet, blant annet ved å overraske B og være en del av gjengen som stiller seg rundt ham som en gruppe, mens han utsettes for vold og tvang, har lagmannsretten korrekt konkludert med at A har støttet opp om og ved sin handlemåte styrket gjerningspersonenes forsett.»

Høyesterett tilføyer at «allmennpreventive hensyn tilsier (..) generelt et strengt medvirkningsansvar for deltakelse i ungdomsgjenger som i fellesskap utøver voldskriminalitet, ikke minst når det rammer en mindreårig».

– Instruktivt om normen

Videre konstaterer Høyesterett at ansvaret forutsetter såkalt dobbelt forsett. Det vil si at forsettet må dekke både at kameratene sikkert eller mest sannsynlig ville fullbyrde volden, og at han gjennom sin handlemåte styrket gjerningspersonenes forsett.

Dermed blir lagmannsrettens dom på 50 dager betinget fengsel stående. Gutten må dessuten betale 5000 kroner i oppreisning.

– Avgjørelsen er instruktiv om normen ved psykisk og passiv medvirkning, og dommen presiserer skyldkravet om dobbelt forsett. Det er i tråd med tiltalte sine anførsler. Terskelen for ansvar i form av psykisk medvirkning skal imidlertid ikke ligge spesielt høyt, særlig ikke når ungdom opptrer i et fellesskap, sier forsvarer Svein Kjetil Stallemo.

Dommen finner du her.