Hun er velkommen som beskytter for Protestfestivalen!

Er det slik de siste tider skal arte seg? Det er som om verden, representert ved oss mennesker, har gått fra forstanden. Særlig har årene etter tusenårsskiftet, den gang noen av oss etablerte Protestfestivalen fordi vi så varsler om hvor det bar hen, fortonet seg som en lang, seig lidelse. Det handler om makt og korrupsjon, kriger og intriger, penger, stadig mer penger, og om sex og råskap i alle former.

For ikke mange år siden raste debatten om kameraderi, maktspill og store penger lokalt her i Kristiansand: En ny film har premiere om dette i denne måneden. Alle piler pekte mot den planlagte kunstsiloen. Byen ble som en krigssone, der venner ble fiender, og kaos var normalen. Det ble aldri avdekket korrupsjon i planleggingen av det som i dag er et verdensberømt kunstbygg. Men betyr det at alt som foregikk i kulissene var edelt? Så er sjelden tilfelle. Vår tid er ikke skapt for uskyld og nøkternhet, snarere tvert imot. I ettertid kan Kunstsilo-saken fremstå som en kuriositet. Slik er det ofte. Konflikter dør ut, og ingen snakker mer om dem. Slik det også ble stille etter det nasjonale og internasjonale rabalderet rundt #Metoo, Black Lives Matter, Pride og senere Woke-bevegelsen. Når slagmarken er forlatt, kan livet gå videre, for en stund.

Men her skiller dagens situasjon seg fra tidligere tider: Det tar aldri slutt. Det kommer alltid nye konflikter, nye kamper og nye ofre. Makt korrumperer. Penger gjør oss til udyr. Avsløringene i Epstein-filene er i bunn og grunn ikke annet enn en fortelling om oss mennesker. Hvorfor faller vi så lett for smiger, luksus, penger og makt?

Det virker som menneskene er blitt mer brutale. Pressen fremstår tidvis som drevet av besettelse etter å gjøre ondt i sin iver etter å skape et perfekt og syndfritt samfunn. Men: «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Jeg forstår behovet for opprydning, særlig av hensyn til institusjonene. Det er ikke galt å reagere på at mennesker med makt misbruker den. Men det er galt å hamre løs i det uendelige, når vi innerst inne vet at mange av oss kunne falt for den samme fristelsen, om vi var i posisjon til det.

Jeg må skyte inn at jeg har vondt av kronprinsessen. Hun fortjener ikke alt hun nå må gjennomgå. Både vi og pressen vet hva hun står i. Flere organisasjoner har avsluttet samarbeidet med henne. Hun er velkommen som beskytter for Protestfestivalen!

Har vi spurt oss selv hvorfor dette uvesenet vokste seg så stort etter tusenårsskiftet? Det underlige er at det skjedde omtrent samtidig med at Gud for alvor skulle kastes ut av samfunnet, selv om avkristningen hadde pågått lenge. Uten Gud fristes vi av alt som lover et bedre liv; nytelse, frihet, anerkjennelse og glede. Det er menneskelig. Det skaper avhengighet. Vi må vekk, vi må leve, vi må kjenne at vi finnes og betyr noe. Og vi nekter å ta inn over oss at alt en dag skal bli borte. For mange er ros og stimuli den eneste veien ut av mørket. Vi blir vår egen verste fiende.

Vi lever alle med vissheten om at lyset når som helst kan slukkes. Samtidig lever vi med tap, meningsløshet, sorg og lidelse. Jeg har vært i flere begravelser den siste tida enn i resten av livet til sammen. Det skyldes alder, men slikt gjør også noe med oss.

Også musikken bærer vitnesbyrd om det som skjer: The Red Clay Strays synger om et samfunn gjennomsyret av hat. Punkikonet Nina Hagen har funnet veien til kristen tro og vil spre evangeliet i sin fortvilelse over en verden som er blitt hard og slem. Lucinda Williams har spilt inn Bob Dylans sang om hvor mye trøbbel det er i verden, mens både Zach Bryan og Bruce Springsteen uttrykker fortvilelse over tilstanden i USA og landets politiske ledelse.

Også de gudelige faller. Få lever i gammeldags ydmykhet og gudsfrykt. I Mörkret i oss spør filosofen Mara van der Lugt om ikke et kommende liv kunne rettferdiggjøre at det onde i dette livet kompenseres i det neste. Problemet er at vi ikke tror på det neste livet. Vi er overlatt til oss selv, uten mål og mening. Van der Lugt siterer Voltaire: Vi behøver en Gud som taler til mennesket. Optimisme leder til fortvilelse. Det er interessant, all den tid Voltaire var skeptiker. Likevel fryktet han at et samfunn uten noen høyere moralsk instans ville bli farlig.

I 1779 lot David Hume tre stemmer diskutere Guds eksistens. Demea hevder at mennesket er menneskets verste fiende; med undertrykkelse, urett, ydmykelse, vold, opprør, krig og bedrag. Samfunnet ville gått i oppløsning, om det ikke var for frykten for større farer var der. Det er tankevekkende, ikke minst fordi Hume selv var ateist.

Den manglende brikken er Gud. Vi må be for dem som lider, be for dem som synder, og be for oss selv og vår egen synd.

Makt korrumperer. Det vil aldri endre seg. Men vi kan i det minste håpe at med skriftemål og bønn kan terskelen for å korrumperes blir høyere.

For meg har denne mørketida i alle fall ført til én ting: Jeg har begynt å søke sterkere mot lyset i verden.