Hva blir det neste? Hva skal vi endre på da?

Hun påpeker at spørsmålet, som kan virke uskyldig, bærer med seg et syn der barnets verdi knyttes til atferd.

Hun mener dette kan fremme et barnesyn drevet av frykt for å ikke strekke til. I sitt innlegg utfordrer hun oss til å tenke over hva dette spørsmålet gjør med barna, og avslutter med et ønske om en nisse som ser bak atferden og ser barnet for den de er, uavhengig av prestasjon.

Jeg ser verdien i denne tanken om at barn er verdifulle uavhengig av atferd, men jeg lurer på om vi gjør ting mer kompliserte enn nødvendig når vi begynner å stille spørsmål ved ting som dette.

Selv om alle barn selvfølgelig er verdifulle, også når de har dårlige dager eller gjør feil, tror jeg de lærer dette gjennom de relasjonene de har med voksne og andre barn - ikke nødvendigvis gjennom språklige justeringer av en juletradisjon.

Jeg vokste opp med spørsmålet: "Er det noen snille barn her?" for godt over 30 år siden. Svaret var alltid: "JAAA!". Den følelsen jeg minnes var spenning og glede.

Jeg tror ikke barn ser dette som en vurdering av om de er "verdifulle" eller ikke, men heller som en del av nissens rollespill. Nå skal det sies at jeg verken er psykolog eller barnepedagog, så det kan være at jeg ikke ser hele bildet.

Jeg er enig i at vi må fremme et barnesyn som løfter barnets verdi uavhengig av prestasjon eller oppførsel. Men jeg synes det kan bli for mye når vi henger oss opp i, sett fra mitt perspektiv, "småting" og språklige justeringer i flere sammenhenger. Sist gang jeg løftet dette temaet til debatt var når det ble snakket om at Roald Dahls barnebøker skulle renses for krenkende ord, som for eksempel «tjukk» og «stygg».

Jeg er sterkt imot sensur av historiske uttrykk. Vi må tåle å lese ord vi ikke liker eller bruker selv, og vi må kunne se dem i kontekst. Poenget mitt er: Hva blir det neste? Hva skal vi endre på da?

Jeg mener vi må passe på at vi som voksne og foreldre ikke ender opp med å veie hvert eneste ord vi sier. Det er ikke alt vi uttrykker som trenger å bære en dyp pedagogisk betydning. Jeg synes vi voksne kan ha en tendens til å legge mer tolkning i ting enn barna egentlig tenker over.

Vi kan ikke sensurere alt bare for å unngå misforståelser som kanskje egentlig ikke finnes. Jeg tror vi overkompliserer, og risikerer å gjøre et problem av noe som kanskje ikke er der.