Hva er galt på sykehjemmene?

Den siste saken dreier seg om en ansatt på sykehjem som har krenket beboeres integritet og verdighet ved å filme dem og latt filmene komme på avveie. Disse handlingene er sjokkerende brudd på alle helsearbeideres grunnholdning til taushetsplikt. Det er en personalsak og det ser ut til at kommunen håndterer den bra, med åpen informasjon til de pårørende og politianmeldelse. Det er liten grunn til å frykte at vi står overfor et utbredt problem og politikerne har lite å tilføre saken.

Annerledes er det med det som sto i Fædrelandsvennen 23. februar og påfølgende dager. På ett år har kommunen mottatt 679 avviksmeldinger fra hjemmetjenesten og sykehjemmene hvor ansatte er truet, utskjelt, utsatt for vold og seksuell trakassering. Det er to avvik daglig. I 42 tilfeller måtte ansatte ha legebehandling.

I denne saken står vi overfor et systemproblem av stort omfang. Utover de hendelsene som blir meldt er også mange ansatte engstelige og utrygge på jobb. Det er arbeidsgivers ansvar å beskytte sine ansatte mot å bli utsatt for trusler, trakassering og vold i tjenesten. Helsedirektøren kunne berolige politikerne med at det var utarbeidet forebyggende planer, at det ville bli gitt bedre opplæring og kanskje til og med ekstra bemanning av og til. Kristiansands helsepolitikere kan ikke nøye seg med dette. Denne flommen av avviksmeldinger avdekker alvorlige svakheter ved demensomsorgen i vår kommune. Det skyhøye sykefraværet på sykehjemmene utfyller bildet. Det øverste ansvaret er politisk.

Demens-sykdommen gir tap av ferdigheter som hukommelse, orientering, innsikt, språk og forståelse. Men det er ikke disse tapene som til slutt gjør det umulig å ha demente boende hjemme og som skaper størst problemer på sykehjem.

De fleste med demens vil i perioder underveis i sykdomsutviklingen utvikle ulike grader av adferdsforstyrrelser og psykiatriske symptomer. Det kan være uro og vandring, angst og depresjon, roping, endret døgnrytme, aggresjon. Slike symptomer kan være del av hjernesykdommen, men kan også være følelsesmessige reaksjoner på den situasjonen den syke er i. På sykehjemmet har mange hjemlengsel. Mange føler seg innestengt et sted de ikke vil være. Mange sørger over hvordan deres liv er blitt. Mange opplever konflikter og irritasjon i møte med andre beboere. Mange føler sine intime grenser krenket. Mange mistror de ansattes intensjoner. Svært få av oss ønsker å komme på sykehjem. Enda verre er det når dine evner til å forstå situasjonen rundt deg er sterkt svekket.

Følelsesmessige reaksjoner kan ikke behandles med medisiner. Det finnes ingen tablett mot hjemlengsel. Medisiner mot psykiatriske symptomer som hallusinasjoner, depresjon og angst virker dårlig på de som har demens, og faren for bivirkninger er langt større.

Det er omfattende kunnskap om dette og alle retningslinjer anbefaler tilbakeholdenhet. Samtidig er det solid grunnlag for å bruke såkalte miljøtiltak. Skjerming, trygging og aktivisering virker veldig godt. Likevel opplever sykehjemslegene nesten på hver visitt et ønske fra ansatte om å sette inn medikamenter for å dempe uro, aggresjon og annen vanskelig adferd. Medisinene virker ikke på pasientens fortvilte følelsesmessige reaksjoner. Men en kan bruke bivirkningene, den sløvende effekten, til å skape mer ro.

Det er lett å forstå hvorfor det blir slik. Bemanningen er så marginal at det ofte ikke er rom for effektive miljøtiltak. Det er ikke bemanning nok til at de ansatte kan være trygge mot utagerende beboere. Så blir arbeidsgivers ansvar for å trygge sine ansatte skjøvet over til et medisinsk anliggende.

Politikere har det overordnede ansvaret for kvaliteten i demensomsorgen og for arbeidsmiljøet. Et umiddelbart tiltak med stor effekt vil være å gi enhetslederne rause budsjetter til å sette inn ekstra mannskap i perioder med mye uro og vanskelige arbeidsforhold. På lengre sikt må grunnbemanningen økes.

Ansatte med lang fartstid i tjenestene forteller at både arbeidsmiljø og demensomsorgen var bedre før. Det er ikke mange områder i helsetjenesten hvor det er slik. I løpet av mine 4-5 år som sykehjemslege har kontinuiteten i sykepleietjenesten blitt dårligere. Det svekker trygging av pasientene og trygging av de ansatte. Et meldesystem som avdekker svikt i tjenesten har ingen hensikt hvis det ikke fører til forbedring. Kjernen i svikten er at det er for få til å ta seg av så syke mennesker.