Hva er norskhet? Og hva bør det være?

Nasjoner er lokale i uttrykk og «nasjonale» i utstrekning, skriver Marta Bivand Erdal. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Hva er norskhet? Og hva bør det være? Vi har stilt spørsmålene – og fått svar.

I sitt innlegg Vil Norge overleve det som kommer? uttrykker Asle Toje bekymring for vår fremtid. Det er noen stikk mot «de gråhårede postnasjonale elitene», uten at det er klart hvem det er. Men Toje stiller viktige spørsmål: Hva skjer med norsk språk, når engelsk får stadig større plass? Også spørsmålene om minner og å kjenne historien er vesentlige. Han skriver:

«En kultur som våger å fornye seg uten å miste seg selv, dør ikke. Den puster. Derfor er nasjonens liv ikke skjebne, men arbeid. Hver generasjon må gjøre arven til sin egen og gjøre den levende på nytt.»

Jeg kunne ikke vært mer enig! Fornyelse uten å kutte røttene og investering i fellesskap krever kontinuerlig innsats. Fellesskap og tilhørighet, gjensidig tillit og lojalitet, alt dette fordrer stadig arbeid.

Men så skiller vi lag, for Tojes utgangspunkt er at: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand.»

Selv om «elitene» får kjeft, er trusselen klar: ansvaret for utvanning av nasjonen plasseres hos oss som ikke er født i Norge, og barn av innvandrere (selv om flere får dele dette ansvaret).

Hva er norskhet?

For ti år siden ledet jeg et forskningsprosjekt om hvordan norskhet endres når befolkningen blir mer sammensatt som følge av migrasjon. Vi spurte: Hva er norskhet – og hva bør det være – i hverdagen, politikken, media og blant videregåendeelever.

Som Toje spurte også vi: «Hva holder oss sammen innenfra?» Svarene vi fikk, var sammensatte. Blant ungdom var egen følelse av å være norsk det viktigste. Norsk språk var avgjørende: du må snakke norsk. Men, understreket noen: om du er døvstum, er det annerledes. Norskheten var tydelig og flerstemt. Et svært lite mindretall mente nasjoner er iboende eksklusive: Man kan ikke bli norsk.

Inkludering og patriotisme

De fleste ungdommene snakket om en norskhet man kan bli del av, en inkluderende og raus nasjonsforståelse, ispedd patriotisme. Men de pekte også på et problem: at noen ungdommers tilhørighet stadig settes på prøve av andre. Av voksne. Det svekker ikke bare individers nasjonalfølelse, det svekker hele fellesskapet.

Toje hevder at «svært mange» ikke er «norske i kulturell forstand». Han viser ikke til noen operasjonalisering eller empiri. Spørsmålet er ikke urimelig, men det er litt lettvint å ta det opp for så å gå videre.

Språk betyr noe, historie og litteratur, kanskje? Nye statsborgere tar en test som tematiserer slikt. En del andre ville trolig stryke på den. Men hva sier alt dette om norskhet i kulturell forstand?

Tojes tekst dreier så raskt mot skikk og temperament. Her må det være lov å undres: siktes det til bergensere, hedmarkinger, sørlendinger, bæringer – eller folk fra Finnmark eller Sunnmøre? Ja, dette er dels ment sarkastisk, men også ikke.

For nasjoner er lokale i uttrykk og nettopp «nasjonale» i utstrekning. Geografi er ikke nok, greit, men du verden for en forskjell det gjør, ikke minst her i Norge hvor vi jo er mer opptatt av hvor vi er fra i Norge, enn mange andre ting ved hverandre. Slik det også speiles i alt fra dialektene til juleskikkene forskjellige steder i landet.

Sånt fremmer en norskhet som kan bygge fellesskap, som kan inkludere, når vi vil.

Andre bidrag i denne debatten: