Hva gjør du når du møter en lokal «Epstein»?

DEBATT: Vi må snakke om de ulike «Epsteinene» som vi alle møter på vår vei gjennom livet. Vi må snakke om patriarkatet og vi må snakke om kvinnene som svermer rundt makten.

Patriarkatet fungerer ikke uten kvinnene som trekkes mot status og menn med makt, skriver Birgitte Dambo. Foto: John Minchillo / AP

Vi har alle møtt dem. De kommer i mange varianter, ingen av dem like. De bruker ulike metoder og våpen de har perfeksjonert gjennom mange år – teknikker som trenger inn i nettverk, følelser og sinn. De er eksperter på å lese mennesker, forstå hva folk ønsker seg og drømmer om. De vet hva du trenger: å bli sett og forstått. De er selgere og sosiale klatrere: Produktet er våre drømmer og håp. Sosiale medier bidrar til lettere tilgang til nettverk som igjen legitimerer kontakten de søker.

Det kan være en sjarmerende ungdomsskolerektor, en leder som mestrer hersketeknikk, en omgjengelig trubadur, en lokalpolitiker med godt omdømme – eller Jeffrey Epstein. Felles for dem alle er at de er vant til å få det som de vil, og mestre i manipulasjon.

Paralleller til #metoo

Ryktet er deres viktigste kapital. Fasaden. De sier gjerne at de aldri omgås «den eller den», men likevel har de forbindelser i det skjulte. Å være godt likt er avgjørende. Derfor benekter de alltid når de avsløres. Så lenge de benekter, finnes det tvil – og tvilen gjør det mulig for oss andre å se bort. Når vi vender blikket bort, beskytter vi overgriperne. Menn med makt og kvinneforakt slipper unna.

Hvorfor brukte Epstein så mye tid på e-poster til folk han knapt kjente? Han groomet dem. Han samlet informasjon, sosial kapital og gjensidige tjenester. Over tid bygget han økonomisk, kulturell og symbolsk kapital – og visste hvordan han skulle skaffe mer. Han kjøpte seg sikkerhet og pressmidler. Denne typen mennesker er strategiske og målrettede.

De siste avsløringene i Epstein-filene, og parallellene til rettssaken mot Marius Høiby, gjør det vanskelig å ikke se et mønster av historiske maktovergrep. Det kan virke som om menns vei til suksess er brolagt med ødelagte jentekropper og sinn. Det er mange som kjenner på sinne og urettferdighet. Det er ikke slik verden skal være. At kriminelle skal slippe unna rettssystemet fordi de har status og makt. Ikke i Norge, vel?

Parallellene til #metoo er tydelige. Bevegelsen rystet samfunnet fordi den avdekket en systemisk svikt. Tilliten til både mennesker og systemer forsvinner. Hvordan kan så mange ignorere vold og overgrep og likevel omgås slike menn?

Hva drev Mette Marit?

Svaret ligger i patriarkatet – et system som favoriserer maskuline former for kapital og kultur. De som tjener mest på det, er individualistene som setter seg selv foran fellesskapet. Mange kvinner trekkes mot status og menn med makt og er en del av patriarkatet. Patriarkatet fungerer ikke uten dem. De blir tilretteleggere – medavhengige som gjør overgrep mulig. Kvinner som selv er en del av eliten og legitimerer kriminelle handlinger.

Hva drev kvinner som Ghislaine Maxwell, tidligere hertuginne Sarah og kronprinsesse Mette-Marit? Kjedet de seg, følte de seg smigret, eller trodde de at de fikk mer makt ved å stå nær makten? Forklaringene kan være mange, men poenget er det samme: Du kan ikke være øverste beskytter uten å beskytte de svakeste. Det er et svik når mektige kvinner ikke gjør nettopp det.

Hjemme rundt middagsbordet spør tenåringsdatteren: «Hvordan kan en mann som Trump være president? Han som var venn med Epstein, og som har gjort så mange overgrep? Hvorfor sitter han ikke i fengsel?» Som mor skulle jeg ønske jeg hadde et godt svar. Mange unge har i dag rask tilgang til groteske detaljer fra Epstein-filene. Saken berører dem dypt. Det handler om barn og unge jenter som er misbrukt, og som ikke har fått oppreisning. Mennene som var en del av dette nettverket av kriminalitet og misbruk har beholdt sine posisjoner.

Det moralske kompasset forvitrer

Den eneste forklaringen jeg finner, er maktmisbruk og patriarkatet. Jo høyere opp på rangstigen de befinner seg, jo større er sjansen for at de rundt dem beskytter dem. Mister man samfunnsperspektivet, mister man også sitt moralske kompass.

Hvis vi skal komme videre som samfunn, må vi begynne med åpenhet. Ikke bare i form av avsløringer og dokumenter, men i måten vi snakker om makt, grenser og ansvar. Vi trenger en kultur der overgripere ikke blir beskyttet, men det offeret får plass og blir hørt. Et samfunn der det ikke lenger er risikabelt å si fra, og der lojalitet ikke trumfer moral. En kultur der folk går i seg selv og spør: Hva er jeg villig til å snu ryggen til? Hvem beskytter jeg når jeg tier?

Endring skjer ikke bare i rettssaler og på stortinget, men i våre hverdagslige valg – i hvem vi heier på, hvem vi unnskylder, hvem vi inviterer inn og hvem vi holder ansvarlige. Først når vi slutter å se bort, kan vi begynne å bygge et samfunn der makt ikke lenger er et skjold for overgrep.