Hva med å kutte litt i dere selv?

KOMMENTAR: Når politikerne i Stavanger må kutte, kan de kanskje begynne med å kutte i seg selv.

Bystyret i Stavanger består av 67 personer. Er det kanskje litt mange, kanskje? Her stemmer blant andre Tor Bernhard Harestad (Frp) og Therese Egebakken (KrF). Foto: Fredrik Refvem

Demokrati er upraktisk, dyrt og belemret med en hel del heft. Vi må for eksempel holde oss med en del politikere sånn at vi som ikke gidder å ta i et tak har noen å klage på. Sånn er systemet. Et bedre alternativ har vi ikke.

Men hvor mange politikere skal vi ha? Hvor mange er det lurt å ha, og hvor mye penger skal vi bruke på det?

Cirka en gang i måneden møtes 67 menn og kvinner til noen durabelige oppgjør i Stavanger bystyre. Det er et vakkert skue. Våre aller fremste gir hverandre verbale kilevinker, krangler og diskuterer, roper «eiendomsskatt!» og «gratis buss!» mot hverandre, stemmer over saken og er stort sett gode busser når det ringer ut.

Noen sier nesten aldri noe. Andre ser på det som sin livsoppgave å bruke opp oksygenet i rommet. Noen er oppleste, orienterte og superskarpe. Andre i salen sitter forvirra og forstår fint lite. De fleste i sistnevnte kategori er journalister, men det er noen politikere som stort sett flyter med på flesket.

Kanskje 67 er litt mange? Og kanskje vi ikke trenger ørten råd og utvalg? Nå som alle andre må kutte, hva med litt sjølkutting?

Millioner å spare

En av kuttmulighetene i Stavanger er nettopp å redusere antall politikere, råd og utvalg. Bystyret kan gå fra 67 til 51 representanter. Med dette enkle grepet kan kommunen spare 3,7 millioner kroner fra neste kommunevalg i 2027. Det er ikke mye, men det er heller ikke ingenting.

I Sandnes trenger de ikke mer enn 49 personer for å sause det til. At det må 67 personer til for å lage saus i Stavanger, er litt mye. At det trengs 184 personer for å kommunestyre Stavanger (67), Sandnes (49), Sola (41) og Randaberg (27) – som i praksis er én storby – er et enda større mysterium, men den diskusjonen tar vi en annen dag.

La oss ta noen argumenter for og mot å høvle stavangerpolitikken:

Et mindre bystyre kan i teorien arbeide raskere og mer konsentrert, med færre innlegg og mer konsentrerte diskusjoner. Det blir – trolig – lettere å oppnå gode flertall med færre småpartier og færre uavhengige.

Administrasjonen får færre politikere og partier å forholde seg til, noe som er en fordel for kommunikasjon og saksbehandling når man styrer etter formannskapsmodellen.

Færre representanter betyr lavere utgifter. Politikere skal selvfølgelig ha godtgjørelser, møtehonorar, opplæring og dekket reiseutgifter. Det skulle bare mangle. Et kutt her er likevel et signal på moderasjon og effektiv ressursbruk, et krav politikerne med største selvfølgelighet stiller til resten av kommunen, særlig i kutt-tider.

Så blir det litt vanskeligere. Blir det lettere å konsentrere seg om de store, viktige tingene med færre partier? Et rungende ja. Kan det utlignes med at de mindre særinteressene også er viktige? Ja, jo, et stykke på vei. Kultur, trossamfunn, klima, innebandy, urbant jordbruk, sjøspeider og keivhendte løskatter har godt av at noen kjemper deres sak.

Ulempene

Blir det lettere eller vanskeligere for deg og meg å snakke med en politiker hvis det blir færre av dem? Tja, derom strides nok de skriftlærde. Å få oversikten over hvem som styrer er lettere med færre partier, men med 67 kast er sjansen for å få napp, og fisk, større enn med 51 forsøk.

Flere ulemper?

Når antallet reduseres, øker den effektive sperregrensen for å få inn en representant. Små partier kan falle ut. Dette reduserer mangfoldet i bystyret, bredden i debattene og den geografiske representasjonen.

Færre representanter kan gjøre det vanskeligere for innbyggerne å få gjennomslag for lokale saker og komme i kontakt med sine folkevalgte. Kort avstand mellom folk og politikk er en styrke.

Med færre politikere må de gjenværende jobbe mer, kunne mer og ta mer ansvar. Det blir litt vanskeligere for vanlige folk å drive politikk hvis de skal ha jobb, familie, keivhendt katt og ansvar for kakelotteriet til sjøspeideren i tillegg.

Vi vil jo ha «vanlige folk» som vet hvor hverdagsskoen trykker i det bystyret, ikke bare barnløse, politisk proffe broilere med null arbeidserfaring og spisse sko.

Kroner en, kroner to ...

Vi som følger litt med på alle disse utvalgene, har sett møter der sakslistene er relativt tynne.

Utvalg for klima og natur, blant onde tunger kalt Utvalg for hjemløse katter, var kanskje en god idé. Men Forvaltningsplan for grågås i Stavanger kommune 2026–2031 kunne kanskje klart seg uten et eget utvalg?

Vi har også sett det motsatte, bevares. Arbeidsbyrden kan være enorm, men rundt 30 råd, utvalg, arbeidsutvalg og nemnder er jaffal ikke for få råd, utvalg, arbeidsutvalg og nemnder.

Bydelsutvalgene er også foreslått kuttet. Stavanger har ni sånne. De fungerer som høringsinstanser, grasrotalibi og rekrutteringsarena, men de bestemmer veldig lite. På Rennesøy og Finnøy, Stavangers gallerlandsbyer, oppleves nok utvalgene som ekstra viktige siden de ble slukt i kommunesammenslåingen. Vi kan fort oppleve øyanes fulle saltvannsvrede hvis bydelsutvalgene forsvinner.

Men er de nødvendige? Verdt 3,6 millioner i året? Nja, tja, nei.

Bergen har ikke bydelsutvalg, heller ikke Trondheim, Kristiansand eller Drammen.

Kutt!

Med de foreslåtte kuttene i politikken kan kommunen spare 6–7–8 millioner. Uproblematisk er det ikke, men kutt medfører litt blod. Det gjelder skole, eldre, idretten, kulturen og i bystyret.

Mantraet til dagens flertall er at man får ikke nødvendigvis bedre tjenester bare fordi man bruker mer penger. Den samme logikken kan de nå teste på seg selv.

I'm starting with the man in the mirror, synger Michael Jackson.

Jepp. God idé.