Hva nå, Venezuela?

«God morgen….Nobels fredspris går til en modig forkjemper for fred…»

Det kunne vel ikke være, nei, det kan vel ikke bli ham?

«..til en kvinne…»

ah, altså ikke,

« ….som holder demokratiets flamme oppe i et voksende mørke»

Hvem blir det da??

Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes bytter side i sine notater.

Kunstpause.

Så, til de flestes overraskelse, leser han opp navnet María Corina Machado.

Høyre-politikeren som forente den venezuelanske opposisjonen i 2024, som overbeviste de mange fraksjonene om at det var riktig å stille til valg, at kampen mot det sittende autoritære og upopulære regimet til Nicolás Maduro kunne vinnes gjennom stemmeurnene.

Machado var opposisjonens presidentkandidat i 2024, men regimet stanset kandidaturet hennes.

FEDERICO PARRA / AFP / NTB, JUAN BARRETO / AFP / NTB

Hun fikk ikke selv stille, men alle visste at hun var den drivende politiske kraften bak.

Myndighetene hevdet opposisjonen tapte valget med knapp margin og har i etterkant strammet grepet. Uavhengige observatører kritisere valggjennomføringen og Carter-senteret støttet tall som viste at opposisjonen egentlig hadde vunnet.

Machado er ikke et ukjent navn, heller ikke utenfor Venezuela. Hun har vunnet prestisjetunge menneskerettighetspriser i Europa før, både Václav Havel-prisen og Sakarov-prisen.

Men med Nobels fredspris for 2025, blir hun et globalt navn, og med det følger også mer oppmerksomhet om hva hun står for politisk. Og alle som har befattet seg med politikk i Venezuela vet at det er en ideologisk slagmark, også her hjemme.

Prisen har allerede blitt kritisert av partiet Rødt, blant annet på grunn av hennes støtte til Donald Trumps Venezuela-politikk.

Hennes politiske ståsted kommer til å saumfares nøye i forskjellige saker, for eksempel om Midtøsten der hun møter kritikk for sin støtte til Israel.

De valgte en kvinne

I Washington er det neppe hennes politiske program som er problemet. Tvert imot. Hun står nær den republikanske høyresiden og utenriksminister Marco Rubio har støttet hennes kandidatur.

Der er problemet heller at det ikke ble Donald Trump som fikk prisen.

For selv om alle visste det var usannsynlig, dominerer han verdens mediebilde så mye at flere av oss et lite sekund rett etter klokken 11 nølte litt da Nobelkomiteens leder leste sin begrunnelse for årets pris.

Jeg kan ikke huske at det har vært så mye snakk om Nobelprisen internasjonalt i forkant.

Hovedgrunnen til det var Trump og hans skamløse selvpromotering. Oppmerksomhet av denne typen og politisk press er kanskje ikke akkurat hva Nobelkomiteen ønsker seg, men det ga dem i hvert fall en enda større scene for å si noe viktig om verdens gang.

De valgte demokratiet. De valgte et prinsipp om at politiske uenigheter skal løses med diskusjon og fredelig valg, ikke politisk undertrykkelse. De valgte Venezuela, en saktegående krise, skapt av egne politikere.

Den får ikke lenger så mye oppmerksomhet, men den har drevet over åtte millioner mennesker på flukt og mange av landets innbyggere inn i fattigdom.

Og de valgte en kvinne, slik de gjorde med iranske Narges Mohammedi. Som henne har Machado valgt å bli værende for å slåss for rettigheter i eget land. Mohammedi sitter fengslet. Machado lever i skjul med utreiseforbud.

Nå er spørsmålet hva Maduro-regimet vil gjøre etter all oppmerksomheten hun nå får, om USA kommer til å bruke den prisen til å øke presset på landet og om Nobelprisen nok en gang må deles ut til en tom stol.