Hva skjer med demokratiet når vi slutter å lytte?

Når vi løfter blikket, ser vi en verden som går feil vei.

Over store deler av kloden strammer autoritære krefter kontrollen, og stemmer som burde blitt lyttet til, blir stilnet.

Lover skrives om for å gjøre kritikk ulovlig. Journalister fengsles for å gjøre jobben sin. Demonstranter møtes med vold.

Det som en gang var løfter om demokrati, brukes stadig oftere som dekke for maktmisbruk.

I land etter land bygges nye former for sensur – noen åpenlyse, andre forkledd som trygghet, tradisjon eller patriotisme.

Fra Nord-Afrika til Sør-Amerika, fra Kaukasus til Kina, fra Budapest til Bangalore, krymper rommet for frie ord. Og når ordene forsvinner, forsvinner også muligheten til å løse konflikter med språk, ikke våpen.

Dette er den trusselen mot ytringsfriheten vi kjenner best. Den som er lett å identifisere. Lett å dokumentere. Lett å ta avstand fra.

Og ofte – lett å plassere hos «de andre».

Foto: Roar Hagen / VG

Men i dag vil jeg snakke om en annen utfordring for ytringsfriheten – en som ikke først og fremst handler om forbud og fengsler, men om hvordan offentligheten faktisk fungerer i åpne samfunn.

For parallelt med at ytringsfriheten angripes utenfra, utfordres den også innenfra.

Ikke gjennom lover og politi, men gjennom tempo, forenkling, forsterkende teknologi og stadig mindre rom for kompleksitet i den offentlige samtalen.

Jeg lurer på om noe grunnleggende har endret seg i måten vi snakker sammen på – og i ikke minst: måten vi lytter på. 

Om vi fortsatt lytter for å forstå, eller om vi oftere lytter først og fremst for å plassere, vurdere og dømme.

Når jeg ser tilbake på året som har gått, er det dette spørsmålet jeg stadig vender tilbake til. Ikke hva vi har ment. Ikke hva vi har publisert. Men hvordan vi har lyttet. Og om det «å lytte» fortsatt oppfattes som en kjerneverdi.

For det er ikke mangel på meninger som preger tiden vår. Tvert imot.

Det som mangler, virker det som, er viljen til å undersøke ferdig. Til å lytte helt ut. Til å fortsette å lytte selv om du er uenig i det du hører. Til å ta innover oss fakta og perspektiver som ikke passer helt inn i våre egne forklaringer – før vi går videre.

Vi reagerer raskt. Vi forenkler mer og mer. Og mest urovekkende, syns jeg: Vi velger forklaringer som er enten–eller, svart eller hvitt, det gode mot det onde.

Og i denne farten forsvinner nyansene. Ikke fordi de ikke finnes, men fordi de ikke får plass.

Spørsmålet er ikke bare om at dette skjer, men hvorfor.

Har vi latt den ideologiske rullegardinen gå så langt ned at alt som forstyrrer vårt eget verdensbilde stenges ute?

Har sosiale medier og techselskapenes algoritmer gravd så dype grøfter at vi ikke lenger klarer å komme oss opp av dem?

Er det moralens pris – i et samfunn som krever svar på alt det vonde i verden?

Eller har det alltid vært slik, bare forsterket i et tempo vi ennå ikke helt har rukket å forstå?

Kanskje er svaret ikke enten–eller.

Året som har gått har vært preget av sterke konflikter og sterke moralske krav. Kriger, massive folkerettsbrudd, overgrep og grov urett har krevd vår oppmerksomhet og vår stillingtagen.

Vi forventes å mene noe, publisere noe, reagere – helst umiddelbart.

Å tie blir mistenkelig. Å nøle tolkes som et svik.

Og vi skal mene, ta stilling og si ifra. Men i dette klimaet settes ytringsrommet under press. For når frontene hardner og tempoet øker, blir rommet for nyanser stadig trangere.

Nyanser vi trenger for å forstå.

Stemmer forsvinner – ikke alltid fordi de knebles med makt, men fordi det ikke lenger finnes plass til mangfold og kompleksitet.

Les også: Bård Larsen: Når mediekritikk blir autoritær strategi

Og så tror jeg kanskje vi også har glemt noe grunnleggende: at toleranse ikke er behagelig. At toleranse er krevende. Til tider slitsom. 

Det er langt enklere å være bastant. Å være moralsk ren. Å slippe ubehaget som følger med å lytte til noe som utfordrer oss. 

Undring er et vakkert ord. Likevel spør jeg meg: Har vi sluttet å undre? Har vi byttet undring med skråsikkerhet, og åpenhet med posisjonering, fordi det rett og slett er enklere?

Kanskje er det her moralens pris virkelig viser seg. For når vi ikke lenger tåler undring, blir vi også mindre mottakelige for tvil.

Men tvil er ikke svakhet. Tvil er en forutsetning for for gode ideer, for å skape, for ny innsikt, for utvikling, og for god journalistikk. 

Jeg frykter at vi i økende grad dyrker moralsk absolutthet.

At verden deles inn dikotomier om i rett og galt, venner og fiender. At nyanser ikke oppfattes som forsøk på å forstå, men alltid som moralske brudd.

Gaza er kanskje det tydeligste eksempelet. Russland–Ukraina-krigen et annet.

Frontene er så harde at stadig færre opplever at det finnes rom for mer enn én sannhet av gangen.

Der empati ikke utvides, men velges. Der forsøk på å forstå deler av motpartens bekymringer ofte tolkes som illojalitet – ikke som nysgjerrighet.

Det er denne dynamikken – ikke enkeltsakene – som bør bekymre oss. Når kompleksitet presses ut, blir offentligheten fattigere. Når nyanser mistenkeliggjøres, blir samtalen farligere.

Konsekvensen er ikke bare harde ord, men stillhet. Kanskje er det mest urovekkende ved året som har gått ikke de høyrøstede debattene vi har sett, men alle dem som aldri fant sted. 

Samtaler som ikke ble tatt. Uenigheter som ikke ble delt. Ikke fordi vi manglet meninger, men fordi prisen for å delta har blitt for høy, spesielt blant unge.

Når risikoen for å bli misforstått, stemplet eller diskvalifisert er større enn håpet om å bli hørt, velger mange stillheten – ikke som ettertanke, men som tilbaketrekning.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som skjer – men hva vi velger å gjøre med det.

Og her har vi alle et ansvar. Men også dere i mediene. For dette handler ikke om å ta stilling eller ikke. Det handler om nyansene.

Vi må tørre å stå imot denne utviklingen. Insistere på kompleksitet. På nyanser.

Det betyr ikke alltid å balansere ett perspektiv med det motsatte, men å ta jobben det er å finne frem til alt imellom. På den grå massen som er den kompliserte verden vi faktisk lever i. 

Når vi nå ser frem mot 2026, tror jeg dette er noe av det viktigste vi må ta med oss videre.

For demokrati handler ikke om enighet, men om evnen til å leve med uenighet. Om å stå i spenning uten å rive hverandre i stykker.

Et demokrati tåler uenighet. Men jeg tror ikke det tåler for mye av moralsk absolutthet. Det tåler i alle fall ikke at vi slutter å anerkjenne hverandre som legitime samtalepartnere.

Hvis vi slutter å lytte til hverandre – virkelig lytte – svekker vi demokratiet innenfra.

Men jeg tror også at vi kan komme oss opp av grøftene. Det vil ikke skje av seg selv. Ikke fordi algoritmene plutselig blir snillere. Men fordi vi velger det.

For vi har ikke bare havnet her. Vi har gravd oss ned. Sak for sak. Klikk for klikk. Og det betyr også at vi kan grave oss opp igjen.

Så 2026 vil kreve noe av oss. Aktive valg. Aktiv lytting. Aktiv motstand mot forenkling. Ikke for å gi opp egne verdier, men for å forstå verden bedre – og hverandre litt mer.

Demokratiet overlever på viljen til å gjøre det krevende arbeidet – sammen.

Og kanskje er det nettopp det 2026 vil handle om.

Ikke de store ordene. Men de små valgene. Hver dag. Å gjøre «å lytte» great again.

(Kronikken er en lett bearbeidet versjon av Jørgen Watne Frydnes’ tale til Mediebedriftenes Landsforening 18. desember.)