Hvis katolikkene får ja til skole, da må vel muslimene også få egen skole?

KOMMENTAR: Katolikkene vil bygge skole i Stavanger, men pavens folk får – under sterk tvil – en kald skulder. For hvis de får, hva da med muslimene?

Stavangers katolikker vil etablere en egen skole. Kommunen er - under tvil, og med marginalt flertall - skeptiske. Foto: Jarle Aasland

Birgitta Birgersdotter ble født inn i en av Sveriges mektigste familier rundt 1303. Allerede som barn mottok hun åpenbaringer fra Gud. Om Vårherre åpenbarte at hun skulle bygge en skole ved Gausel stasjon sier beretningene ingenting om, men det er dit vi skal.

Eventuelt ikke skal.

Birgitta må ha vært litt av et kvinnfolk, som levde litt av et liv. Resultatet av hennes 700 visjoner var blant annet at hun så Jesus bli født og korsfestet (tid og rom har andre regler når du er helgen). Birgitta var nonne og åttebarnsmor. To barnebarn ble gift til Finnøy og Talgje – hennes etterkommere er mange i Rogaland – og hun henger på østveggen i Stavanger domkirke, hugget ut i stein.

Neste arv kan bli St. Birgitta Skole på Gausel. Katolikkene vil nemlig etablere en skole der med plass til 200 elever. Byen har mange katolikker, skolen skal ha et internasjonalt preg, og de ville gjerne ha en uttalelse fra byens politikere om nyvinningen.

Det har de fått. Formannskapet har, som Bibelens Tomas, tvilt seg fram til et svar.

Svaret er takk, men nei takk.

Hvor mange er mange?

Ikke alle debatter i formannskapet og bystyret er opplysende, klargjørende og interessante. Men da 18 av våre fremste (Frp var en i manko) skulle si hva de mente om Birgittas skoleambisjoner, fikk ideer og argumenter brynet seg på hverandre. KrF og Frp sier klart og tydelig ja, og vil gå i krigen for private skoler. 8,5 prosent av elevene i Stavanger går på private skoler, kunne Frp opplyse. Skoleåret 2025–26 går 1142 barn bosatt i Stavanger i en privat grunnskole med rett til statstilskudd. Så kan man selv vurdere om det er mange eller få.

Venstre ville ha en nøytral uttalelse, men for resten var det ikke aktuelt å møte Birgitta med et skuldertrekk. Venstresiden sier nei. De mener 8,5 prosent er mye, for mye, og er særlig skeptiske til at religiøse skal forskanse seg slik murbyggerne i Jeriko.

– Hva vil KrF si hvis muslimene vil ha egne skoler, spurte Eirik Faret Sakariassen i SV.

Ja, for skrekken er vel at hver misjonsforening, hver moské, hvert tempel og hver fraksjon blant buddhister, muhammedanere, katolikker, indremisjonsfolk og vegetarianere skal kreve sin egen skole? Plutselig går 8,5 prosent på den offentlige fellesskolen.

– Dersom de oppfyller kravene, vil KrF si ja, slik vi gjør til alle andre, svarte Henrik Halleland (KrF).

Så var det oppklart.

Veldig i tvil

Katolikkene har blåst høyt i sine basuner for å få politikerne med på laget, men de tapte. Privatskolekrigerne i KrF og Frp har anket saken inn for bystyret for en omkamp, men signalet til pavens folk er et nei. Ikke et klart og tydelig nei, men et tja, nja, njo, vi er litt skeptiske. I formannskapet ble dette synspunktet, som jeg deler, best framført av Sissel Knutsen Hegdal, nå uavhengig og uten et partiprogram som hindrer høyttenkning.

Den tidligere Høyre-ordføreren sa at dette er vanskelig. Hun var veldig i tvil. Her er det fordeler og ulemper. Ulike hensyn å ta. Foreldre skal få velge for sine barn, men det er ikke bare-bare at de troendes barn ikke kan ha naturfag og heimkunnskap med hedningene. Nye privatskoler påvirker de andre skolene, og det må faktisk kommunen ta med i beregningen. Vi har svært få fellesarenaer i samfunnet. Skolen er kanskje den viktigste. Samtidig er det foreldrenes privilegium å oppdra ungene sine slik de vil.

Vi kan godt ha noen private skoler, men vi kan ikke ha for mange.

Hvor setter vi grensen?

Mur mot verden?

Jeg har litt erfaring med dette sjøl. Mine to jenter gikk hele ungdomstrinnet på den kristne KF Skolen. Jeg er av prinsipp skeptisk til kristne privatskoler. Samtidig var KF vår nærmeste ungdomsskole, ungene hadde mange venner der og skolen var full av gode, omsorgsfulle lærere. De hadde gode barneskoleår på Tjensvoll, og ditto gode år på ungdomstrinnet på KF, som ligger hekk i hekk med hverandre.

De kristne skolene etableres med de aller beste intensjoner, ifølge mine anekdotiske bevis. De vil bare godt, og de får til veldig mye. Problemet er at deres blotte eksistens gjør at det bygges en liten mur mellom dem og resten av samfunnet. Det er aldri intensjonen, men jeg mener det er resultatet. For noen elever er disse skolene redningen, for noen sikkert fortapelsen, men for de fleste er det bare en skole. For mange foreldre er de imidlertid en helt sentral del av barnas oppdragelse og familiens verdivalg, og vi skal ha forståelse for at folk velger forskjellig.

I mitt stille indre har jeg ofte tenkt at hvis den offentlige skolen hadde vært litt romsligere for de troende, kunne dette problemet vært mye mindre. Men religion har blitt noe man kun skal forholde seg til strengt teoretisk på skolen. Da frister det noen med en kristen skole der Jesus kan være midt iblant dem, ikke bare blant støvete historiebøker.

Nu vel.

Måtehold

Sissel Knutsen Hegdal har helt rett. Dette er vanskelig. Samfunn som har veldig mange private skoler er ikke nødvendigvis gode. Samfunn som kun tillater Statens Ene Skole er heller ikke nødvendigvis noe å trakte etter. Måtehold er nok svaret, men er 8,5 prosent mye eller lite?

I den skvisen står nå Birgitta og resten av katolikkene. Stavanger har allerede to skoler (ISS og BISS) med internasjonalt preg. Byen har flere kristnes skoler. Wang har ekstra gym for de som kommer inn og kan betale litt ekstra. Montessori og Steinerskolen har den alternative pedagogikken.

St. Birgitta har fått et – foreløpig – «vi er skeptiske»-svar. Hvis det skulle ende opp med et «ja» i bystyret, er jeg spent på hvor hardt forkjemperne vil stå på barrikadene hvis søknaden om en muslimsk skole i Hillevåg kommer.