Hvis Norge i VM skal være en folkefest, må den faktisk være for folk flest.

Skal man dra ut og se kampen på en større visning, blir det fort inngangspenger, billettavgifter, dyr mat, dyr drikke, skriver innleggsforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Jeg er så lei av at alt som kalles folkefest, stadig oftere ender opp med å koste penger bare for å få være med.

Norge i fotball-VM burde vært en av de tingene som samler oss. Ikke bare for dem som har råd til å reise, ikke bare for dem som har de beste plassene på pub eller VIP-bord, men for helt vanlige folk. For familier, studenter, ungdommer, pensjonister, kompiser, kolleger og alle oss som bare vil se landslaget sammen med andre.

For det er jo det som er hele poenget. Når Norge spiller i VM, handler det ikke bare om kampen. Det handler om følelsen. Om å stå sammen med andre og kjenne på nervene. Om jubelen hvis vi scorer. Om den litt barnslige troen på at dette kan gå. Om fellesskapet.

Men nå virker det som om også dette fellesskapet skal selges tilbake til oss.

Nærmest et lukket arrangement

Skal man dra ut og se kampen på en større visning, blir det fort inngangspenger, billettavgifter, dyr mat, dyr drikke og opplegg som føles mer som et lukket arrangement enn en åpen folkefest. Det som burde vært tilgjengelig for flest mulig, blir plutselig noe man må prioritere økonomisk.

Og da mister vi noe viktig.

Jeg skjønner at ting koster. En storskjerm koster penger. Vakthold koster penger. Lyd, rigg, toaletter og sikkerhet koster penger. Det er ikke poenget mitt at alt alltid skal være gratis. Men når private aktører får bruke offentlige rom, nasjonale følelser og landslagets betydning for å lage arrangementer som priser vanlige folk ut, da må vi kunne stille noen spørsmål.

For hvem er dette egentlig for?

Er det for folk flest, eller er det for dem som har råd? Er det en nasjonal samling, eller er det bare enda en kommersiell arena der alt deles inn etter betalingsevne?

Ikke alt er et produkt

Jeg synes ikke vi skal akseptere at store øyeblikk i norsk idrett automatisk blir gjort om til produkter. Landslaget er ikke bare underholdning. Det er en del av fellesskapet vårt. Det er noe som tilhører flere enn sponsorene, arrangørene og dem som kan betale mest.

Når Norge spiller i VM, burde kommuner, arrangører og rettighetshavere tenke annerledes. Det burde finnes åpne visninger der terskelen er lav. Steder der man kan komme uten å måtte kjøpe billett, uten å måtte bruke masse penger og uten å føle at man egentlig ikke hører hjemme der hvis lommeboken er litt tynn.

For det handler ikke om luksus. Det handler om tilgang.

Det handler om at en unge skal kunne oppleve stemningen sammen med foreldrene sine. At en student skal kunne dra ut med venner uten at det blir en stor utgift. At folk som ikke har råd til pub, festivalområde eller dyre arrangementer, fortsatt skal kunne være en del av noe større.

Vi snakker ofte om hvor samlende fotballen er. Men da må vi også mene det i praksis. Det holder ikke å kalle noe folkefest hvis folket må betale seg inn på nåde.

Og det er kanskje det som provoserer meg mest. Vanlige folk er gode nok til å bygge stemningen. Gode nok til å kjøpe drakter. Gode nok til å se reklamen, dele klippene, fylle gatene og skape engasjementet. Men når selve øyeblikket kommer, blir mange stående utenfor fordi alt har fått en prislapp.

Så nei, dette handler ikke om at noen mener de har krav på gratis moro. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha rundt de store fellesopplevelsene våre.

Hvis Norge i VM skal være en folkefest, må den faktisk være for folk flest.

Ikke bare for dem som har råd til å kjøpe seg inn i fellesskapet.